Sosial perspektivtaking i samfunnskunnskap

Denne masteroppgaven tar sikte på å få innsikt i elevers refleksjoner og erfaringer rundt sosial perspektivtaking i samfunnskunnskapsundervisningen. Det legges til grunn for oppgaven at sosial perspektivtaking er en viktig ferdighet i demokrati- og medborgerskapsopplæringen i skolen. I tillegg argumenterer oppgaven for at samfunnskunnskapsfaget burde fremme flere metoder for å jobbe med såkalt høyere ordens tenkning. Sosial perspektivtaking kan regnes som en av disse metodene. Metodedesignet som legger grunnlaget for datainnsamlingen, er et todelt kvalitativt forskningsdesign, bestående av to klasseromsobservasjoner og seks intervjuer med Vg1 elever på studiespesialiserende studieprogram, med samfunnskunnskap som obligatorisk fag. Studien tar utgangspunkt i tre forskningsspørsmål som omhandler hvilke erfaringer elevene har med sosial perspektivtaking i skolesammenheng, hva de oppfatter som formålet med å lære sosial perspektivtaking og hvordan elevene mener man kan legge til rette for å lære sosial perspektivtaking. I undersøkelsene kom det frem at elevene har lite til ingen erfaring med ferdigheten i skolesammenheng, derimot har de erfaringer med dette fra andre arenaer enn skolen. Elevene oppfatter også sosial perspektivtaking som viktig i en prosess med å danne seg sin egen meining, eller i forbindelse med å overbevise andre. En feilkilde ved funnene er at elevene muligens ikke vet hva sosial perspektivtaking innebærer. For å fremme sosial perspektivtaking i undervisningen, trekker elevene fram at det er viktig jobbe med narrativer og historiefortellinger, bli eksponert for et meningsmangfold, samt samarbeid. Samarbeid har likevel enkelte fallgruver i møte med sosial perspektivtaking. Andre fallgruver som presenteres her handler om at det er en fare for stereotypifisering og «svart-hvitt»-tenkning