«Soknepresten som influenser». En kvalitativ studie av soknepresten som leder av innovasjonsarbeid

Formålet med denne undersøkelsen er å frembringe ny kunnskap om hvordan soknepresten som aktør bidrar i prosessen i menigheten for å oppnå innovasjon. Dette er et fagfelt som er lite utforsket i Den norske kirke, og denne studien vil i så måte være et forskningsbidrag. Problemstillingen er: «Hvordan bidrar soknepresten i menighetens innovasjonsarbeid?» Jeg har valgt kvalitativ metode, gjennomført tre dybdeintervju (sokneprest, daglig leder og menighetsrådsleder), og tre gruppeintervju (staben/de ansatte, menighetsråd og frivillighetsledere). Datamaterialet har blitt analysert ved systematisk tekstkondensering (Malterud, 2017), og drøftet opp mot tidligere forskning og relevant teori. Studiet handler om både produkt og prosess, der jeg har fokusert mest på prosessen (innovasjonsarbeidet) og aktørenes innsats med og innenfor denne nye organiseringen (sektormodellen). Jeg har hatt et særlig søkelys på soknepresten som aktør. Det teoretiske rammeverket er Aasen og Amundsen (2015) sin innovasjonsarbeid, Giddens (Cajaiba-Santana, 2014, s. 47) sin modell for sosial innovasjon, Adizes (1995) sin lederrolle teori, Kang & Jaskyte (2011) sin litteratur gjennomgang hvor forskningen står på feltet og Ryan og Deci (2000) sin selvbestemmelsesteori. Datamaterialet tolkes i lys av Tjenesteordningen for menighetsprester (2016) og tidligere forskning fra Sirris (2014, 2018b, 2020), Saxegaard (2009) og Floberg (2020). I tillegg lærebokforfatterne Jacobsen & Thorsvik (2013) sin teori omkring organisasjonskultur. Undersøkelsen (kap. 5) viser at handlingsrom, samhandling og motivasjon er viktige temaer i innovasjonsarbeidet. Disse funnene bekrefter det teoretiske rammeverket omkring innovasjonsarbeid, struktur/aktørskap, og selvbestemmelsesteorien. Resultatene i studien viser at innovasjonen i menigheten er; ny struktur (sektormodellen), kultur (inkludering/handlingsrom for frivillige) og gudstjenesten. Den nye strukturen er en organisasjonsinnovasjon der metoder for ledelse og organisering er endret. Endringen av kulturen og gudstjenesten har mer preg av prosessinnovasjon. Videre skjedde det en kommunikasjonsinnovasjon der kommunikasjonen med brukere og nye brukere er endret. Soknepresten er en sentral aktør i den sosiale innovasjonen både internt og eksternt. Et tydelig resultat av innovasjonsarbeidet er at menigheten har blitt mindre stabs-styrt. Innovasjonsdriverne er: kontekst, aktører, kultur og åndelige kilder. Sokneprestens dialogiske samhandling både internt og eksternt, hans myndiggjøring av frivillige og ansatte, åndelige kilder, og hans faglige engasjement og styrke, er av stor betydning. Avgjørende i innovasjonsarbeidet er dimensjonene: fornyende, involverende, praksisnært og kontinuerlig. Videre er samhandling og motivasjon viktig for å få til en god innovasjon. Undersøkelsen viser en menighet som har tatt kontroll og styring over eget handlingsrom, og hvor soknepresten er en av de sentrale aktørene i innovasjonsarbeidet. Studiens begrensninger og forslag til videre forskning er presentert