Slitasjeutvikling på stier og leirplasser i Femundsmarka nasjonalpark over 30 år

Formålet med denne oppgaven var å kartlegge slitasje og vurdere endringer i slitasje over tid, forårsaket av besøkende i Femundsmarka nasjonalpark, både i områder som tidligere er undersøkt og andre områder med forvaltingsutfordringer. Slitasjeregistreringer ble samlet inn fra tre studieområder i nasjonalparken, ved Røsanden, langs Røa og på Røvolfjellet. Det ble gjennomført en metodetest av flyfoto for å identifisere leirplasser. I tillegg gjorde jeg vurdering av utvikling i ferdsel basert på sekundære data og mine slitasjeregistreringer fra 2020 ble sammenlignet med tilsvarende data fra 1988 for to av studieområdene. Andelen leirplasser jeg ikke så på flyfoto, men som var der i virkeligheten, var større enn andelen antatte leirplasser, som ikke var der i virkeligheten. Det ble dermed en underestimering av antallet leirplasser ved bruk av flyfoto, i tillegg til at mange ble feilplassert. Flyfoto av den kvalitet jeg hadde tilgang til egner seg derfor dårlig i denne typen områder. Hovedinntrykket er at utviklingen i antall besøkende til Femundsmarka nasjonalpark har vært stabil gjennom de siste 30 årene. Gjennomsnittlig vegetasjonsfritt areal for leirplassene i alle studieområdene var 25 m2. Totalt vegetasjonfritt areal var høyest ved Røsanden og lavest på Røvolfjellet. Over halvparten av leirplassene ved Røa (56 %) og Røvolfjellet (72 %) ble vurdert til å være i en fase med en økende utvikling i slitasje, mens 72 % av leirplassene ved Røsanden hadde derimot en avtagende utvikling. Siden 1988 har antallet leirplasser steget både ved Røsanden og langs Røa med hhv. 19 % og 70 %. Vegetasjonsfritt areal økte med 13 % ved Røsanden og 78 % ved Røa mellom 1988 og 2020. Den mest typiske skaden på trær var brekt grein, og flest skader var antatt å være 2-5 år gamle. Antall skadde trær i 2020 har økt fra 112 til 241 ved Røsanden og fra 8 til 163 langs Røa sammenlignet med 1988. Langs dagens merkede sti mellom Røsanden og Røvollen var gjennomsnittlig total bredde og dybde hhv. 223 cm og 11 cm. Alle punktene ble vurdert å ha en økende slitasjeutvikling. Det er svært liten ferdsel langs den stien som ble lagt om i 2002, og total stibredde var minkende ved alle målte punkter. Undersøkelsen påviser at i områder i Femundsmarka som er mye besøkt har det vært en betydelig økning i slitasje over de siste ca. 30 årene. Det er foreslått en rekke reparerende og forebyggende tiltak. I tilfeller der verneverdiene er truet, må både sentrale myndigheter og det enkelte nasjonalparkstyre løfte diskusjonen om å bruke strengere og regulerende tiltak om uønsket påvirkning som skader verneverdiene skal reduseres eller unngås. Dette studiet dokumenterer at eksisterende tiltak ikke har vært i stand til å stoppe eller redusere utviklingen i slitasje