En kvalitativ studie av fysisk aktivitet og psykisk helse blant kvinnelige universitetsstudenter

Bakgrunnen for studien er studenters utfordring med psykisk helse, og mangelen på fysisk aktivitet i det norske samfunnet. Studien har fokus på sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse blant kvinnelige universitetsstudenter med symptomer på angst og/eller depresjon. Problemstillingen handler om hvilken betydning fysisk aktivitet har for psykisk helse hos denne populasjonen. Som en videre utdypning handler forskningsspørsmålene (1, 2 og 3) om opplevd effekt av fysisk aktivitet, mestring og selvoppfatning knyttet til fysisk aktivitets betydning for psykisk helse, og på hvilken måte rammefaktorer for fysisk aktivitet har betydning for opplevde effekter av fysisk aktivitet. Det er brukt kvalitativ metode med dybdeintervju av 5 kvinnelige universitetsstudenter som hadde erfaring med fysisk aktivitet. Tematisk analyse fra Braun & Clarke ble benyttet i arbeid med intervjuene. Informantene ble rekruttert via strategisk utvalg, og det ble brukt semistrukturert intervjuguide i intervjuprosessen. Lubans forklaringsmodell for effekten av fysisk aktivitet på mental helse hos barn og unge er brukt som teoretisk fundament, i tillegg til Banduras «mestringstro». Teori og studier fra Egil Martinsen og Stuart Biddle har også vært med som en base i teoridelen av studien. Funnene viser at studentene opplevde bedre humør, økt energi, bedre selvoppfatning og økt mestringstro knyttet til fysisk aktivitet. Treningen hjalp mest mot depresjon, og i noen grad angst. Studentene opplevde noen negative virkninger knyttet til selvbilde og høye krav. Frekvens, intensitet og type aktivitet påvirket deres opplevde effekt av trening på psykisk helse. For noen var det å trene med personlig trener motiverende og betryggende