Lærere i møte med traumeutsatte elever

Mange barn i den norske skolen har opplevd å bli utsatt for potensielt traumatiserende hendelser. Slike hendelser kan gi alvorlige og komplekse konsekvenser for barns fungering og utvikling. Det er blant annet rapportert om økt forekomst av depresjon, dårlig impulskontroll, atferdsvansker, posttraumatisk stresslidelse, lærevansker og konsentrasjonsvansker. Samtidig som at traumatiske hendelser kan gi alvorlige konsekvenser, er det også evidens for at støtten som gis i etterkant av hendelsene kan virke reparerende, og dermed ha positiv betydning for barnets videre utvikling. Lærere, som ser disse barna hver dag på skolen, kan på denne måten være viktige støttespillere for dem. Tidligere studier tilsier at lærere kan oppleve det utfordrende å arbeide med traumeutsatte elever, og at det er behov for ytterligere forskning på tematikken. Formålet med denne studien er å få et kvalitativt bilde av læreres erfaringer, tanker og behov i møte med elevene. Forskningsspørsmålene er knyttet til hvilke observasjoner lærere har gjort seg blant traumeutsatte elever, hva som kjennetegner læreres arbeid med disse elevene og hva lærere opplever som utfordrende i arbeidet. For å få innsikt i dette har jeg gjennomgått litteratur på tematikken, samt gjennomført kvalitative forskningsintervjuer med totalt fire lærere fra to ulike skoler. To av lærerne har gjennomgått et toårig kompetansehevingsprogram knyttet til traumeforståelse og traumebevisst omsorg i regi av De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). De to andre har ikke gjennomgått en slik systematisk opplæring. Alle informantene har erfaring fra å arbeide med traumeutsatte elever. Studiens funn viser at lærerne opplever at arbeidet kan være utfordrende og komplekst. I møte med elevene beskriver de viktigheten av å være trygge, relasjonsfokuserte, tålmodige, nysgjerrige, fleksible, rause, anerkjennende og tydelige. De opplever å stadig få et større ansvar i møte med disse barna. De beskriver at samarbeid, både med foreldre, kollegiet på skolen og det øvrige systemet rundt elevene, er særlig viktig for å ivareta elevene, men også for å ivareta dem som lærere. Kollegaer og ledelsen på skolen blir trukket spesielt frem som viktige støttespillere i arbeidet. Det tverrfaglige samarbeidet blir på en annen side trukket frem som særlig utfordrende. De opplever ofte at hjelpen er langt unna i saker som omhandler elever som har vært utsatt for traumer, og opplever også at taushetsplikten kan bli til hinder for et godt samarbeid. Videre trekker informantene frem utfordringer knyttet til å ha manglende kompetanse, tid og ressurser i arbeidet. For å kunne ivareta både elevene og lærerne, vektlegger de viktigheten av å gi lærere kunnskap omkring traumer og hvordan å møte traumeutsatte elever på gode måter. Et sentralt funn i denne studien er at informantene som har gjennomgått systematisk opplæring av RVTS, i større grad ser ut til å oppleve å ha god kompetanse og trygghet i møte med elevene. Informantene beskriver at kompetansehevingsprogrammet har gitt dem en verdifull verktøykasse som har bidratt til felles forståelse av barna, samt holdningsendringer og trygghet i lærerrollen