Styring av klimarisiko i eiendomsbransjen : en flercasestudie av fem eiendomsselskap

Som et resultat av at samfunnet gjennomgår et grønt skifte, som både skaper muligheter, men også utfordringer, må stadig flere bransjer forholde seg til risiko tilknyttet klima. Ettersom verdensomspennende organisasjoner, myndigheter og andre interessenter stiller krav til virksomheter, særlig i forbindelse med klimagassutslipp og energieffektivitet, øker presset på at selskap klarer å håndtere slik risiko. Formålet med studien er dermed å undersøke hvordan eiendomsselskap kan benytte risikostyring som et verktøy til å nå klimamål, gjennom å utnytte muligheter for verdiskapning, samt redusere trusler. Med dette som bakgrunn har vi valgt å benytte en utforskende flercasestudie av fem eiendomsselskap for å avdekke hvordan selskapene styrer klimarisiko. Til å analysere innsamlet data har vi utarbeidet en modell for styring av klimarisiko basert på Simons’ (1995b) virksomhetsstyringsrammeverk, samt teori og litteratur knyttet til risikostyring og klima. Studien forsøker dermed å bidra til ny innsikt på risikostyringsfeltet. Våre funn belyser likheter og ulikheter i selskapenes bruk av risikostyring for å nå klimamål. I selskapenes strategi finner vi overraskende at klimarisiko ikke benyttes som et eget begrep hos studiens deltakende selskap, til tross for at flere organisasjoner vurderer dette til å være en stor risikofaktor. Selskapene benytter imidlertid mange styringsmekanismer for å håndtere klimarisiko. Det er imidlertid mangler også her. Flere av selskapene kunne med fordel innført et tydeligere risikostyringsrammeverk, da det i hovedsak er de større selskapene i studien som styrer klimarisiko på en systematisk måte. Videre finner vi også svakheter i arbeidet med å identifisere risikofaktorer, da det kun er et av selskapene som benytter seg av scenarioplanlegging, selv om litteraturen fremhever dette som et nyttig verktøy for styring av klimarisiko. Interaksjonen innad i bransjen er svært god som følge av medlemskap i bransjenettverk, noe som styrker styringen av klimarisiko i samtlige selskap. Funnene indikerer imidlertid at det er potensiale for oppsiderisiko ved økt kommunikasjon rundt klimatiltak mellom selskap og leietaker, da de er gjensidig avhengig av hverandre for å utføre tiltak i eksisterende bygg. Funnene i studien viser dermed at det finnes uutnyttet potensiale for oppsiderisiko, samt mulighet for å redusere nedsiderisiko, som følge av ubalanserte risikostyringssystem hos flere av selskapene. Dette kan styrkes gjennom å sørge for at sentrale mekanismer som identifisering av risiko og risikorammeverk er på plass, samt heve samspillet ved å innføre verktøy som knytter styringsmekanismene sammen, eksempelvis miljøhandlingsplaner