Interkommunalt samarbeid – en demokratisk utfordring?

Interkommunalt samarbeid handler om at to eller flere kommuner går sammen om å løse en oppgave eller et problem. Denne formen for samarbeid er ikke noe nytt i Norge, men det har fått økt oppmerksomhet gjennom kommunereformen. Dagens regjering ønsker kommunesammenslåinger heller enn interkommunalt samarbeid og argumenterer for at interkommunalt samarbeid flytter styringen vekk fra kommunestyrene. I denne avhandlingen undersøkes to interkommunale samarbeid; Hamarregionen utvikling og reiseliv og SÅTE. Hamarregionen er et samarbeid innen næringsutvikling, reiseliv og profilering og består av kommunene Hamar, Stange og Løten. SÅTE er et samarbeid innen drift av ikt mellom kommunene Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Engerdal. Vi har valgt ut vertskommunene Hamar og Trysil, samt to mindre kommuner; Løten og Åmot. Vertskommune er den kommunen som får delegert myndighet fra andre kommuner i samarbeidet til å utføre oppgaver og treffe avgjørelser på deres vegne. Gjennom kvalitative intervjuer med politiske gruppeledere fra posisjon og opposisjon har vi undersøkt kommunepolitikernes oppfatning av tillit, styring og kontroll av disse samarbeidene. Oppgavens teoretiske rammeverk er knyttet til nettverksstyring og governance, teori om offentlig styring generelt og interkommunalt samarbeid spesielt, samt teorier om tillit og styring/kontroll. De største forskjellene i synspunkter finner vi innen Hamarregionene samarbeidet. Politikerne i Løten viser mindre tillit til samarbeidet enn politikerne i Hamar. Det er få skillelinjer mellom posisjon og opposisjon. Det er enighet om at kommunepolitikerne har mindre styring og kontroll av dette samarbeidet enn de har ovenfor egne kommunale enheter/virksomheter. Det er enighet i at de ansatte jobber godt og at samarbeidet gir bedre resultater enn man ville klart alene, men Løtens politikere er kritiske til fokus og prioriteringer som gjøres i samarbeidet og ønsker at det gjøres mer. Politikerne i Trysil og Åmot har mindre innsikt i SÅTE-samarbeidet, da ansvaret for styringen er gitt til rådmennene. Alle parter beskriver samarbeidet som positivt og nødvendig. Med unntak av opposisjonen i Åmot, så var politikerne tydelige i sin tillit til samarbeidet. Politikerne er åpne om at de har gitt fra seg makten og dette oppleves i liten grad som problematisk. Samarbeidene er for ulike, med ulike fokus og organisering, til å kunne sammenlignes direkte. Likevel kan det synes som vertskommunen er noe mer positivt innstilt til samarbeidet enn den mindre kommunen. De største skillelinjene knyttet til skjevhet i maktforholdene mellom kommunene kommer til syne i Hamarregionen