Passiv versus aktiv - Samproduksjoner og innramminger av fremtidens bygg

Mens det anslås at den norske byggsektoren står for omkring 40 % av landets energibruk (Meld St. 28. 2011-2012:10), regnes dette også som et felt hvor energibesparelser er relativt lettoppnåelige. Som et verktøy i dette arbeidet har det siste tiåret sett vesentlige innstramminger i byggteknisk forskrift, mens klimaforliket av 2008 og stortingsmeldingen ”Gode bygg for eit betre samfunn” (2011-2012) har varslet innføringen av lavenergistandarden passivhus for alle norske nybygg fra 2015. Som vi så ofte ser i møtene mellom teknologi, vitenskap og samfunn forløp imidlertid ikke innføringen av det obligatoriske passivhuset uten problem, men ble snarere heftet med betydelige innvendinger fra miljøarkitekter, byggenæringens interesseorganisasjon og inneklima-spesialister. I denne kontroversen er miljø-arkitektene GAIA en sentral størrelse, både for kritikken de satte opp mot passivhuset, men også for en norsk oversettelse av den konkurrerende aktivhusstandarden. I denne oppgaven har jeg kontrastert passivhuset og aktivhuset, belyst gjennom den åpne kontroversen, sett på det offisielle Norges perspektivering av feltet gjennom offentlige dokument og forsøkt å se hvordan det arbeides for å definere framtidens miljøbygg i Norge. Ved å se på passivhus og aktivhus som to kontrasterende innfallsvinkler til miljøvennlige bygg, både på mikro- og makronivå, viser jeg hvordan fenomeners innramming er av betydning både for forståelse og gjennomslagskraft samt hvordan enkelte sosiotekniske artefakt stabiliseres og institusjonaliseres, mens andre forblir på sidelinjen uten å nødvendigvis bli mindre betydningsfulle. Gjennom dette arbeidet viser jeg også hvordan miljøbyggstandarder kan være virksomme størrelser som kommuniserer mening. I denne oppgaven har jeg primært benyttet meg av dybdeintervju med ledende aktører på begge sidene i kontroversen, mens det offentlige Norges innramming av feltet er studert primært gjennom nevnte stortingsmelding. Feltet er belyst ved Sheila Jasanoffs samproduksjonsterminologi, Michel Callons begrep om innramming og Susan Leigh Stars grenseobjekt. I sum viser ikke oppgaven kun hvordan en tidligere etablert tysk standard gradvis har blitt til et obligatorisk passasjepunkt for diskusjoner vedrørende norske miljøbygg, men også hvordan en mindre aktør har mobilisert motstand gjennom en tilslutning til en konkurrerende og formbar standard. Skrevet i det som kan synes som kontroversens mest aktive periode, med innspurten på dette arbeidet forfattet rett før den planlagte implementeringen av passivhuskravet, har feltet bydd på betydelige usikkerhetsmomenter men også utgjort et særdeles fruktbart studieobjekt