Helt krise? Hvordan preger store samfunnskriser måten å jobbe sammen på? En fenomenologisk studie av en kommunes håndtering av coronapandemien.

Tema for denne masteroppgaven er hvordan coronapandemien har preget måten å jobbe sammen på i en norsk småkommune. Formålet med studien er å få mer kunnskap om hvilke organisatoriske og mellommenneskelige områder som berøres når samfunnet går inn i en langvarig unntakstilstand som man ikke kjenner slutten på. Hva skjer med samholdet, hvilke egenskaper og verdier styrkes og svekkes. Problemstillingen er: Hvordan preger store samfunnskriser måten å jobbe sammen på? Studien tar utgangspunkt i en fenomenologisk tilnærming gjennom kvalitative intervju med seks informanter fra ulike profesjoner og posisjoner i Seljord kommune. Utvalget består av medarbeidere som jobber med informasjon og kommunikasjon under pandemien, helsefaglig ansatte, mellomledere, toppledere og representanter fra beredskapsledelse. Noen informanter har flere roller. Undersøkelsen viser at samfunnskriser setter sitt preg på organisasjonen på en rekke måter. Informantene forteller om en organisasjon preget av stor innsatsvilje og pågangsmot. De erfarer samarbeid på tvers av enheter og styrket samhold i organisasjonen. Samtidig blir det fortalt om høyt arbeidspress, endrede arbeidsmåter og arbeidsmiljømessig slitasje. Noen erfarer at konfliktfylte relasjoner midlertidig settes til side i kampen mot coronaviruset. Andre skildrer tillitsbrist og personkonflikt som følge av uenighet i strategisk beredskapsledelse. Verdier som samhold og samarbeid ser ut til å bli styrket. Det er mulig at verdibevisste ledere som praktiserer transformasjonsledelse kan ligge til grunn for de ansattes indre motivasjon til innsats. Resultatene er drøftet mot teori som jeg har funnet relevant for temaene som kom frem under intervjuene, som tillit og relasjonskompetanse, sosial støtte på arbeidsplassen som buffer mot psykiske plager, indre motivasjon og kriser som mulighet for samhold og forandring. Jeg har også tatt for meg teori om organisasjoners avhengighet av sine omgivelser, og drøftet denne mot deltakernes erfaringer. Studien er basert på et begrenset utvalg informanter med variert bakgrunn. Deres subjektive opplevelser fra pandemihåndteringen ligger til grunn for resultatene som løftes frem og drøftes. Et annet utvalg kunne gitt andre resultater. Videre har jeg skissert noen praktiske konsekvenser for videre arbeid, som det å vektlegge verdiarbeid, relasjonsbygging og tillitsbasert ledelse slik at organisasjonen kan stå best mulig rustet i arbeidshverdagen og ved en eventuell ny krisesituasjon. Nasjonalt har regjeringen nylig måttet tåle kritikk for manglende beredskap på pandemi. Kanskje er det grunn til også å rette mer fokus mot trening på beredskapssituasjoner i hele den kommunale organisasjonen, slik at alle nivåer og profesjoner er mer drillet på rollefordeling, ansvar og oppgaver innenfor ulike scenarier i beredskap