Hvordan påvirker fast eiendom i utlandet gjeldsrentefradraget for personlig skattyter?

Avhandlingen omhandler hvordan fast eiendom i utlandet påvirker gjeldsrentefradraget for personlig skattyter, som ikke er næringsdrivende. Skatteloven § 6-40 gir en fradragsrett som favner videre enn hovedregelen om fradrag i § 6-1, i og med at gjeldsrenter på gjeld til private formål også er fradragsberettiget. Personlig skattyter med begrenset skatteplikt, jf skatteloven § 2-3, er ikke omfattet av denne generelle fradragsretten. Denne skattytergruppa har kun har fradrag for gjeldsrenter på gjeld tatt opp til å fremme virksomhet som er skattepliktig i Norge, jf §§ 6-40 fjerde ledd og 4-31 femte ledd. Men lovgiver har, etter påtrykk fra ESA, innført § 6-71, som utvider denne fradragsretten, forutsatt at skattyteren er bosatt i en EØS-stat og har hele eller tilnærmet hele sin inntekt skattlagt i Norge. Når vilkårene er oppfylt gis skattyteren fradragsrett som en innlending, altså som en skattyter som er skattepliktig som skattemessig bosatt, i medhold av § 2-1 og er bosatt i Norge i medhold av artikkel 4 i skatteavtale. Dermed vil det regelverket som omfatter innlendinger også gjelde for begrenset skattepliktig skattyter. Innføringen av § 6-71 har sin bakgrunn i en klage til ESA, hvor ESA fant at dagjeldende norske regler var i strid med EØS-avtalens artikkel 28 (fri bevegelighet for arbeidstakere) og artikkel 31 (fri etableringsrett). I utgangspunktet har innlendinger fullt fradrag for alle sine gjeldsrenter, jfr § 6-40 første ledd. Men dersom de har fast eiendom i utlandet kan gjeldsrentefradraget bli avkortet i medhold av § 6-91. Vilkårene for at § 6-91 kommer til anvendelse er at skattemessig bosatt skattyter har fast eiendom i utlandet og inntekt fra denne eiendommen (eller fra virksomhet i utlandet) er unntatt norsk beskatningsrett etter skatteavtale. Det betyr at § 6-91 kun får virkning dersom Norge har en skatteavtale, som benytter unntaksmetoden for å avhjelpe dobbeltbeskatning. Når vilkårene i § 6-91 er oppfylt avkortes gjeldsrentefradraget etter forholdet mellom unntatt formue og skattepliktig formue. Dersom Norge har en skatteavtale basert på kreditmetode eller det ikke er inngått skatteavtale med angjeldende stat, vil skattyteren ha full fradragsrett for gjeldsrenter også når vedkommende har fast eiendom i utlandet. ESA mente at dagjeldende § 6-91 (dagens første ledd første punktum) var i stri med EØS-avtalen, i denne omgang var det artikkel 40 (fri flyt av kapital) som var tema. Norge innførte derfor et unntak for bolig eller fritidsbolig som er lokalisert i EØS-stater hvor Norge har skatteavtale basert på unntaksmetoden, jf første ledd annet punktum. Per dags dato gjelder det tre stater: Belgia, Italia og Kroatia. For skattytere som har bolig eller fritidsbolig i en disse tre statene, vil ikke boligen/fritidsboligen inngå som unntatt formue ved eventuelt avkortning. Men dersom skattyteren har annen fast eiendom, eller har virksomhet i en av disse statene, er det ingen slik begrensning av avkortningen. Endringen hadde ingen virkning utenfor EØS-området. Når det gjelder skattemessig bosatte skattytere, jf § 2-1, som er skattemessig bosatt i utlandet etter artikkel 4 i skatteavtalen kan det, på grunn av regler i skatteavtalen, bli liten eller ingen skattepliktig formue i Norge. Dette vil føre til at avkortningen i gjeldsrentefradraget kan bli enda større for disse skattyterne, enn det som er tilfellet for innlendinger. Og i tillegg også ramme skattytere fra stater hvor det er inngått skatteavtale med kreditmetode, som ikke er omfattet av avkortningsreglene i intern norsk rett. Regelverket for hvordan fast eiendom i utlandet påvirker gjeldsrentefradraget har etter hvert blitt komplisert og lite intuitivt. Regelverket kunne derfor med fordel vært revidert