En rekomposisjon og dens transkripsjoner. En analyse av Igor Stravinskys Pulcinella og Suite Italienne.

Denne masteroppgaven sammenlikner og analyserer fem ulike versjoner av ett og samme musikalske materiale. Igor Stravinsky (1882-1971) skrev balletten Pulcinella i 1920 og basert på den skrev han en instrumental orkestersuite ved samme navn i 1922. Senere lagde han tre duoversjoner av deler av det samme materialet, Suite ‘after themes, fragments and pieces by Giambattista Pergolesi’ for fiolin og klaver i 1925, Suite Italienne for cello og klaver i 1932 og til slutt en Suite Italienne for fiolin og klaver i 1933. Musikken i Pulcinella, og dermed også alle de senere versjonene, bygger på musikalsk materiale fra 1700-tallet skrevet av komponistene Pergolesi, Gallo, Monza, van Wassenaer og Parisotti. Selv om den barokke musikken nærmest fremtrer i sin originale form med melodi- og basslinjene stort sett bevart i sin helhet, så hører man med en gang at det klinger som Stravinsky. Det overraskende er hvor lite han egentlig endrer og legger til, samtidig som han fjerner uttrykket så langt fra det barokke. Denne oppgaven undersøker hvordan Stravinsky behandler den barokke musikken i Pulcinella og hvilke kompositoriske grep han gjør i sin rekomponering for å skape det umiskjennelige preget på musikken. Videre gjøres en analyse av hvordan han transkriberer dette til de nevnte tre duoversjonene. Sentrale elementer som vil bli drøftet i oppgaven er bruk av lånt musikk i arbeid med nye verk, ulike aspekter rundt transkripsjonsfasen, hvordan idiomatikk kan bedømmes, forholdet til tradisjonen og perspektiver rundt det å blande gammelt og nytt på samme tid