Antibiotikaforskrivning ved samfunnservervet pneumoni og KOLS-eksaserbasjon ved Universitetssykehuset Nord-Norge

Bakgrunn: Rasjonell antibiotikaforskrivning, som i denne sammenheng vil si i henhold til Nasjonal faglig retningslinje for antibiotikabruk i sykehus, er et av de viktigste tiltakene vi har for å motvirke resistensutvikling. Forskrivning i henhold til retningslinjer er også assosiert med gunstige pasientutfall. Samfunnservervet pneumoni (community-acquired pneumonia; CAP) og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS)-eksaserbasjon er blant de vanligste tilstandene som behandles med antibiotika i sykehus. Ved å rette tiltak mot forskrivning ved slike tilstander kan man bidra til å optimalisere antibiotikabehandlingen til store pasientgrupper. Utvikling av effektive tiltak på sykehus- og avdelingsnivå må baseres på kunnskap om hvordan antibiotika forskrives. Formål: Formålet er todelt. I del 1 undersøker vi etterlevelse av nasjonal faglig retningslinje for antibiotikaforskrivning ved CAP og KOLS eksaserbasjon, samt undersøker om det er forskjeller i forskrivning mellom UNN Tromsø, Harstad og Narvik. I del 2 evaluerer vi om en intervensjonsstudie utført i 2014 ved Lungemedisinsk avdeling UNN Tromsø har hatt vedvarende effekt på forskrivning ved CAP og KOLS-eksaserbasjon, med fokus empirisk antibiotikavalg, total behandlingslengde og dosering av benzylpenicillin Metode: Del 1 var en retrospektiv, deskriptiv journalstudie. Vi inkluderte pasienter utskrevet fra UNN Tromsø, Harstad og Narvik i perioden juli-desember 2017 med diagnosekoder for pneumoni og/eller KOLS-eksaserbasjon, og ekskluderte pasienter < 18 år samt pasienter med aspirasjonspneumoni, nosokomial pneumoni, cystisk fibrose eller koinfeksjon ved utskrivelse. Valg av empirisk antibiotika, dose av benzylpenicillin, intravenøs- og total behandlingstid samt revurdering av antibiotikaforskrivning ble undersøkt, og forskrivningspraksis ved de tre sykehusene ble sammenlignet statistisk. I del 2 ble data fra en publisert intervensjonsstudie, i tillegg til nye data samlet inn i forbindelse med del 1 fra UNN Tromsø brukt for å evaluere effekten av intervensjonen tre år etter. Effekten ble vurdert ved hjelp av før-etter-analyse og interrupted time series-analyse. Resultater: I del 1 ble totalt 262 pasienter fra UNN Tromsø, Harstad og Narvik inkludert, og blant disse hadde 185 (71%) pasienter CAP og 77 (29%) KOLS-eksaserbasjon. Ved CAP fikk 68% av pasientene empirisk antibiotika i henhold til retningslinjene. Ved UNN Tromsø ble det imidlertid forskrevet cefalosporiner oftere enn i Harstad og Narvik. Blant pasienter behandlet med benzylpenicillin, fikk 64% høydose (3 g x 4). Gjennomsnittlig behandlingstid intravenøst og totalt var henholdsvis 3,7 dager og 9,7 dager. I snitt ble pasienter behandlet lengre ved UNN Tromsø. Kun 51% av pasientene fikk revurdering av antibiotikabehandlingen dokumentert i pasientjournalen innen 48-72 timer. UNN Harstad var betydelig bedre på dokumentasjon enn Tromsø og Narvik. Kun 38% av pasientene med KOLS-eksaserbasjon fikk empirisk antibiotika i henhold til retningslinjene. Høydose benzylpenicillin ble forskrevet til 46%. Gjennomsnittlig intravenøs og total behandlingstid var henholdsvis 2,2 og 9 dager. Kun 27% av pasientene fikk revurdering av antibiotikabehandlingen dokumentert i pasientjournalen innen 48-72 timer. I del 2 observerte vi at effekten på forskrivningen av foretrukne empiriske antibiotika var opprettholdt, tre år etter at intervensjonen ble utført. Intervensjonen hadde ikke vedvarende effekt på total behandlingstid og dosering av benzylpenicillin, selv om total behandlingstid var lavere enn før intervensjonen. Konklusjon: Valg av empirisk antibiotika i behandlingen av CAP og KOLS-eksaserbasjon ved de tre sykehusene ser stort sett fordelaktig ut. Det bør imidlertid rettes fokus mot lang total behandlingslengde og utstrakt bruk av høydose benzylpenicillin. Det bør også være et mål å implementere revurdering av antibiotikabehandling innen 48-72 timer for alle pasienter. Tre år etter at en intervensjonsstudie ble utført, ser vi at effekten på forskrivning av foretrukne empiriske antibiotika er opprettholdt. Intervensjonen hadde ikke vedvarende effekt på total behandlingstid og dosering av benzylpenicillin. Våre funn tyder på at for å opprettholde mest mulig rasjonell forskrivning er det nødvendig med kontinuerlig innsats og muligens bør lignende intervensjoner utføres med jevne mellomrom