Fra henvisning til likeverdig behandling? En kvalitativ studie av vurderingspraksis i ambulant rehabilitering i spesialisthelsetjenesten

Prinsippet for lik rett til behandling er grunnleggende for føringer i norsk helselovgivning. Så også for rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Styrking av pasienters rettsikkerhet i form av økt styrking og presisering av rettigheter er et av myndighetenes sterkeste kort i arbeidet med å sikre at pasienter skal ha lik behandling uavhengig av hvor du bor, kjønn, religion eller sosial status. I praksis viser det seg imidlertid at tilbudet til pasientene kan variere i stor grad. I helsevesenet er det fagprofesjonene som er gitt myndighet å vurdere om pasienten har rett til behandling. Hva som faktisk blir vurdert og hvilke drøftinger som arter seg når profesjonene vurderer rettighet finnes det begrenset kunnskap om. Spesielt hva gjelder vurdering av rett til rehabilitering. Kunnskap fra praksisfeltet kan sette lys på hvilke områder som utfordrer rettighetsprinsippet og studien her søker og utforske hvordan praksis for vurderinger arter seg i felt. Metoden er en kvalitativ studie, og det er gjennomført fokusgruppeintervju for å belyse praksis for vurdering. Det sentrale området som belyses handler om hva som drøftes når henvisning til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten vurderes. Funnene drøftes i hovedsak med utgangspunkt i teorier som omhandler organisasjon, rett og helsepolitikk. Funnene i denne studien tyder på at mangelfulle henvisninger gir et dårlig grunnlag for de profesjonelle til å kunne vurdere om pasienten er i behov for rehabilitering hvorpå praksis som er etablert for å håndtere dette både kan styrke og svekke likhetsprinsippet. Videre viser funn at det er grunn til å stille spørsmål ved organiseringen av vurdering av rett til rehabilitering og på hvilke måter organiseringen kan bidra til å øke eller minske rettssikkerheten til rehabiliteringspasienten