Forholdet mellom underbemanning av sykepleiere og pasientsikkerhet i sykehus

Underbemanning av sykepleiere og dens betydning for pasientsikkerhet har fått økende fokus både nasjonalt og internasjonalt. I forsøk på å forstå forekomsten av pasientskader har søkelyset blant annet blitt satt på underbemanning. Sykehusene opplever en økende pasientpågang, noe som i enkelte tilfeller kan føre til et misforhold mellom ansvar og/eller oppgaver som sykepleiere innehar, og evnen til å gjennomføre dem på en faglig forsvarlig måte. Det finnes forskning som omhandler underbemanning av sykepleiere og hvilke konsekvenser dette har for pasientsikkerhet. Denne forskningen er imidlertid fragmentert og fokuserer på spesifikke pasientgrupper, spesifikke sykehusavdelinger eller spesifikke fagområder. Det syntes derfor å være et behov for å samle kunnskapen for å dokumentere hvordan underbemanning av sykepleiere påvirker pasientsikkerhet. Ved bruk av en systematisk litteraturstudie vil denne oppgaven studere sammenhengen mellom underbemanning og pasientsikkerhet. Mer spesifikt vil den bidra til økt kunnskap om hvordan underbemanning av sykepleiere i sykehus kan påvirke pasientsikkerheten. Følgende problemstilling belyses i oppgaven: Hvordan kan underbemanning av sykepleiere i sykehus påvirke pasientsikkerheten? Av 1559 artikler, ble 30 studier gjennom forhåndsbestemte inklusjonskriterier gjennomgått i oppgaven. Samtlige inkluderte studier undersøkte underbemanning av sykepleiere i sykehus og dens påvirkning på pasientsikkerhet. Litteraturstudien avdekker at underbemanning av sykepleiere i mange tilfeller har alvorlige konsekvenser for pasienten. Disse konsekvensene kan kategoriseres i indirekte konsekvenser eller direkte konsekvenser. Uønskede hendelser som gav indirekte konsekvenser gav dårlig kvalitet på den grunnleggende pleien i form av mangel på mobilisering, adekvat smertelindring og annet grunnleggende stell. Dette førte til senfølger, heller en umiddelbare pasientskader. Direkte konsekvensene var ofte et resultat av indirekte konsekvenser og gav uønskede hendelser i form av skader som umiddelbart var synlige. Slike skader kunne være infeksjoner av ulike slag, blodpropp eller trykksår, og også unaturlige dødsfall. I et sikkerhetsteoretisk perspektiv viser resultatene fra litteraturstudien at man kan forstå underbemanning som en viktig organisatorisk faktor som påvirker pasientsikkerhet på flere måter,- i gjennomføring av oppgaver (for eksempel for liten tid til nødvendig pleie og omsorg) og knyttet til pasientutfall (for eksempel dødelighet eller infeksjoner). Ulike sikkerhetsteoretiske modeller, både systemiske (human factors/ergonomics, migrasjonsmodellen, sveitserostmodellen) og individuelle modeller (person-modell) anvendes i oppgaven for å forklare og diskutere resultatene. Det er viktig å få økt kunnskap om hvordan underbemanning som organisatorisk faktor påvirker muligheter for oppgavegjennomføring hos helsepersonell og derigjennom har direkte og indirekte konsekvenser for pasienten. Gjennom systemiske modeller som fokuserer på samspillet mellom mennesket, teknologi og organisasjon viser studien at underbemanning er en sentral faktor som kan påvirke andre elementer som er avgjørende for faglig forsvarlige helsetjenester. Studien viser også at beslutninger om omorganisering og reformer, som fører til økt pasient-pågang og økt arbeidsbelastning, kan ha alvorlige konsekvenser for evne og mulighet sykepleiere har for å utføre oppgavene og gi forsvarlig helsehjelp. Konsekvensene av underbemanning kan vise seg over tid og komme snikende som krysspress mellom kostnadseffektivitet, grenser for arbeidsmengde og pasientsikkerhet. Endringer kan medføre at organisasjonen drifter mot grenser for akseptabel ytelse og sikkerhetsmarginer overstiges. Studien viser også at individuelle modeller som grunnlag til å forstå underbemanning er utilstrekkelig. Underbemanning er et organisasjonsaspekt som best forstås i lys av systemmodeller der sikkerhet skapes i interaksjon mellom ulike mennesker, grupper, avdelinger, ledelse og myndigheter. Denne litteraturstudien har dokumentert sammenhengen mellom underbemanning og pasientsikkerhet gjennom å påvise direkte og indirekte konsekvenser av underbemanning i form av uønskede hendelser. Resultatene kan således bidra til å fremme pasientsikkerhet gjennom kunnskap om et fenomen som krever økt fokus og videre forskning