Barnehagen som skrivende organisasjon

Denne artikkelen vil, gjennom posthumane innganger, gi et bilde på hvordan skriving som metode kan synliggjøre og dekonstruere dominerende diskurser, og betydningen overskridelser kan ha for pedagogisk praksis. Jeg har vært opptatt av å gå inn i skriving som overskridende metode, som kunnskaping i, om og med egne praksiser. Gjennom utforskning av teoretiske innganger i møte med datamaterialet er det tre sentrale trekk som utpeker seg når barnehagen som skrivende organisasjon tematiseres, det er betydningen av dekonstruksjon, affektive kaosorienterte forståelser og ontologiske mellomrom for bevegelse av handlingsmønstre i pedagogisk praksis. Er det slik at ved å dekonstruere dominerende diskurser, gjennom affektive kaosorienterte forståelser, skapes det rom for mulige ontologiske mellomrom - som videre kan føre til overskridelser i pedagogisk praksis? Det handler i så måte om hvordan vi gjennom skriftliggjøring av de små og nære hendelser i det levende livet i barnehagen kan dekonstruere dominerende diskurser og bryte etablerte handlingsmønstre, gjennom skrivehistorier som diffraksjonsapparat. Gjennom affektive kaosorienterte forståelser befinner vi oss i et mellomrom mellom det som er og det som kan bli, og i dette mellomrommet forstyrrer og utfordrer vi pedagogiske praksiser som "tas for gitt". På bakgrunn av det kan man gjennom denne studien tenke barnehagen som lærende organisasjon med skriving som overskridende metode som kompetansestrategi.Mine funn kan tye på at skriving som metode gjennom ovennevnte prosesser kan bidra til overskridelser, som deretter skaper mulighetsbilder for å styrke barnehagen som pedagogisk institusjon, samtidig som det åpner for innganger til å nytenke kunnskapsstrukturer - og innganger til barnehagefaglig arbeid.