Kritisk realisme og byplanforskning

The article discusses key meta-theoretical presuppositions that are key for urban planning to be possible and meaningful, and points to critical realism as a fertile philosophical position for research within the areas of urban planning and development. Several among the currently most influential positions within philosophy of science are, if taken seriously, incompatible with the production of the knowledge base necessary for urban planning to play any meaningful role. For ontological reasons, critical realism considers interdisciplinary integration as necessary in order to arrive at valid knowledge, while competing positions such as positivism and post-structuralism neglect and exclude important parts of reality. Critical realism recognizes the independent causal powers of both agents and social structures (including material/spatial structures) and hence provides a suitable base for investigating causal relationships between social conditions, urban spatial structures and the actions of agents (including those of the planners). Furthermore, a critical realist view on what kinds of research-based predictions are possible matches the qualitative impact assessments of alternative solutions and the ‘soft’, context-adapted estimates of the magnitude of effects typical within urban planning.Artikkelen drøfter vitenskapsteoretiske forutsetninger for at byplanlegging skal kunne være mulig og meningsfull, og peker på kritisk realisme som en fruktbar vitenskapsteoretisk plattform for byplanforskning. Flere av dagens mest utbredte vitenskapsteoretiske posisjoner er uforenlige med å frambringe det kunnskapsgrunnlaget som er nødvendig for at byplan­legging skal kunne spille en meningsfull rolle. Kritisk realisme anser tverrfaglig integrasjon som nødvendig, mens konkurrerende posisjoner som f. eks. positivisme og poststrukturalisme neglisjerer og ekskluderer viktige deler av virkeligheten. Kritisk realisme anerkjenner både aktørers og strukturers selvstendige kausale påvirkningskrefter og gir dermed en god platt­form for å undersøke årsakssammenhenger mellom samfunnsforhold, romlige by­strukturer og aktørers (herunder planleggernes) handlinger. Kritisk realismes syn på hva slags forsknings­baserte forutsigelser som er mulige, passer med byplanleggingens kvalitative konsekvens­vurderinger av løsningsalternativer og forsiktige, konteksttilpassete anslag om effekters størrelses­orden