Slitasje og egnethet for stier brukt til sykling. En feltstudie og en GIS-modell

Evju, M., Hedger, R., Nowell, M., Vistad, O.I., Hagen, D., Jokerud, M., Olsen, S.L., Selvaag, S.K. & Wold, L.C. 2020. Slitasje og egnethet for stier brukt til sykling. En feltstudie og en GIS-modell. NINA Rapport 1880. Norsk institutt for naturforskning. Sykling på sti er en populær friluftslivsaktivitet. Friluftsmeldingen (Meld. St. 18 (2015-2016)) foreslår å fjerne restriksjoner på sykling i en del verneområder, og i Regjeringens handlingsplan for friluftsliv fra 2018 er det en uttalt målsetning å revidere verneforskriftene for nasjonalparker og landskapsvernområder innen 2020, slik at det i større grad blir lovlig å sykle innenfor områdene. Forvaltningsmyndighetene skal samtidig kunne regulere sykling dersom det kan komme i konflikt med verneformålet. Derfor trengs mer kunnskap om forholdet sykling og verneverdier. Vi vurderer stiers egnethet for sykling fra to perspektiver: sensitivitet for slitasje (naturens egnethet) og egnethet for stisyklister. Prosjektet omfatter 1) en feltstudie av stislitasje som sammenligner sykling og ferdsel til fots og 2) utvikling av en GIS-modell for å vurdere hvor egnet stier innenfor et verneområde er for sykling. Modellen er testet i Langsua og Sjunkhatten nasjonalparker. En nettbasert brukerundersøkelse blant stisyklister har kartlagt stisyklisters forståelse av egnethet. Feltstudien ble gjennomført langs to stier på Vestlandet og to på Østlandet, en sykkelsti og en gåsti i hvert område. Gjennom kontakt med lokale turlag og sykkelmiljøer oppfordret vi til ferdsel på stiene sommeren 2019. Mellom 1500 og 3300 passeringer ble registrert, og andelen som syklet, var høy på sykkelstiene (i snitt 47 %) og lav på gåstiene (13 %). Slitasje (stibredde, tråkkpåvirket sone og stidybde) ble registrert gjennom hele sommeren. Stiene ble ikke dypere, sannsynligvis fordi underlaget allerede var sammenpresset og derfor lite utsatt for erosjon. Stiene ble bredere med økende bruk. I gjennomsnitt økte stibredden lite gjennom sesongen, men det var stor variasjon som kan forklares med vegetasjon og jordsmonn: Økt bruk ga bredere stier i hovedsak i fuktig terreng. Effekten av økende bruk på stibredde generelt – og på stibredde i fuktig terreng spesielt – var større når en stor andel av brukerne var syklister. Feltstudien viser altså at det kan forventes mer stislitasje dersom syklister utgjør en større andel av bruken, særlig i fuktig terreng. Brukerundersøkelsen fikk 866 svar og fanget mest erfarne stisyklister, hvorav en liten andel hadde el-sykler. Syklistenes preferanser for stiens utforming og holdninger til tilretteleggingstiltak varierte, dels relatert til erfaring. Undersøkelsen bekrefter at el-syklister sykler fortere og lengre enn vanlige stisyklister. El-sykler øker dermed tilgjengeligheten, men effekten på vegetasjon og dyreliv sammenlignet med vanlig sykkel er ikke undersøkt vitenskapelig. GIS-modellen er et verktøy for gjennomføring av egnethetsanalyser av stier for sykling. Modellen er basert på fritt tilgjengelige, landsdekkende kartlag, og vi har vurdert relevansen av en rekke kartlag. Vegetasjonskart og topografisk fuktighetsindeks ble brukt for å modellere vegetasjonens sensitivitet, og digitale terrengmodeller for å modellere hvor utsatt stien er for erosjon. Gjennom å kombinere data for vegetasjonen og terreng kan stienes egnethet for ferdsel modelleres som lite, middels eller potensielt godt egnet for ferdsel. Innspill fra syklister, resultater fra brukerundersøkelsen og tilgjengelige kartlag ble brukt for å modellere stienes egnethet for stisyklister ift. tilgjengelighet og vanskelighetsgrad. Forvaltningen kan bruke egnethetsmodellen for å identifisere stier med særlig sensitiv vegetasjon og terreng på områdenivå, der slitasjeeffekter fra ferdsel kan forventes å være store. Modellen viser stienes tilgjengelighet for bruk, som kan indikere hvor bruk og ev. økninger vil være størst og kan skje først. Gjennom å identifisere stienes vanskelighetsgrad indikerer modellen hvilken type syklister forvaltningen kan forvente. Modellen erstatter ikke lokal kunnskap om natur, naturverdier og brukere, men kan være et nyttig supplement i arbeidet med besøksforvalt-ning i nasjonalparkene