Fra utrygg til trygg tilknytning: på hvilken måte arbeider barnehagelærere med å skape trygg tilknytning til barn som lever i utsatte livssituasjoner?

«Alle barn fortjener en god start. Barn og unge skal oppleve å lære, leke, utvikle seg og mestre. Trygge rammer er viktig. Trygge barn som trives, lærer bedre.», slik starter stortingsmelding 6 (Kunnskapsdepartementet [KD], 2019). Gode og trygge relasjoner regnes som den viktigste ressursen i arbeid med å fremme livsmestring og psykisk helse hos små barn, og har blant annet betydning for barns motstandsressurser og evne til å lære (Drugli & Lekhal, 2018, s. 115). En trygg tilknytning vil altså kunne danne et viktig grunnlag for flere positive faktorer i barns liv. Ifølge Mossige & Dyb (2009) (i Øverland, 2017) er det dog mange barn som lever under utsatte oppvekstsvilkår, og ikke får den omsorgen de trenger for å utvikle en trygg tilknytning til sine primære omsorgspersoner. Disse barna kan ha utviklet et utrygt tilknytningsmønster som følger av dette. Det kan da være en avgjørende faktor at de får en tilknytning utenfor hjemmet som er god nok til å kunne kompensere for den utrygge tilknytningen. I henhold til kunnskapsdepartementet har barnehagen en viktig rolle i disse tilfellene: I barnehagen skal alle barna oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den hjelp og støtte de har behov for. Barnehagen skal aktivt legge til rette for omsorgsfulle relasjoner mellom barna og personalet og mellom barna, som grunnlag for trivsel, glede og mestring. (KD, 2017, s. 16). Med innsikt i hvor sentralt og grunnleggende trygg tilknytning er for barns utvikling, og i viten om at noen barn utvikler et utrygt tilknytningsmønster, ønsket jeg med denne oppgaven å undersøke hvordan man kan skape en trygg tilknytning til barn som har et utrygt tilknytningsmønster