«Du kan ha en oppskrift på å koke flasker, du kan lese bruksanvisning på grøtpakka, men dette barnet da - det har ikke en bruksanvisning på magen»

Sammendrag Det anslås at cirka 100 barn per år lever i en familie hvor minst en av foreldrene har diagnosen utviklingshemming, og de fleste av disse foreldrene vil ha lett grad av utviklingshemming (Tøssebro, Midjo, Paulsen & Berg 2014, s.63; s.79). Temaet er lite forsket på i Norge i motsetning til andre land. Diagnosen medfører kognitive begrensninger og utfordringer i adaptiv fungering. Likevel viser forskning at tilrettelegging i foreldreveiledning kan føre til at foreldrene kan lære seg flere omsorgsferdigheter (Llewellyn, Traustadottir, McConnell & Sigurjonsdottir, 2010, s.12). Vi ønsket derfor i denne masteravhandlingen å undersøke fagpersoners erfaringer med foreldre som har lett grad av utviklingshemming. Oppgaven stiller følgende problemstilling: “Hvordan blir kognitiv fungering og omsorgskompetanse hos foreldre som har lett grad av utviklingshemming vurdert av fagpersoner i barnevernsarbeid, og hvordan blir tiltakene tilpasset?”. For å belyse denne er det utformet seks forskningsspørsmål: 1. Hvordan blir fagpersoner oppmerksomme på foreldrene? 2. Hva gjøres for å verifisere diagnosen? 3. Hvordan undersøkes omsorgskompetansen? 4. Hvilke tiltak iverksettes når foreldre har diagnosen? 5. Hvordan tilrettelegges tiltakene? 6. Hva er det typiske utfallet etter endt saksbehandling? Forskningsmetode Problemstillingen etterspør subjektive erfaringer og det er derfor anvendt en kvalitativ forskningsmetode. Det er gjennomført semistrukturerte intervjuer med elleve fagpersoner som arbeider ved sentre for foreldre og barn, og i fosterhjemsteam i et kommunalt barnevern. For å analysere datamaterialet er det tatt utgangspunkt i en temabasert analyse med meningsfortetting. Resultater I studien fremkom det at bekymringsmeldinger om foreldre som har lett grad av utviklingshemming ofte kommer fra helsesektoren, og gjerne før eller like etter fødsel. Fagpersonene undersøker foreldrenes omsorgskompetanse gjennom samtaler med foreldrene og gjennom observasjon av omsorg og samspill i løpet av hele oppholdet ved sentrene. Det fremkom også at de fokuserer på foreldrenes omsorgskompetanse og fungering, fremfor foreldrenes diagnose. Samtidig kom det fram at kunnskap om vanskeområdene som medfølger diagnosen gjør at fagpersonene kan tilrettelegge og tilpasse veiledningen. Fagpersonene har erfart at foreldre som har lett grad av utviklingshemming har utfordringer når det kommer til både praktisk og emosjonell omsorg, og at de har behov for direkte og konkret veiledning. Praktisk omsorgsutøvelse synes å være lettere å veilede på, og noe foreldrene lærer seg raskere. Den emosjonelle omsorgen har informantene erfart som vanskeligere å veilede på, da det henger sammen med abstrakte og mentale evner. Bruk av videoveiledning viste seg å være et godt verktøy, da det positive i foreldre-barn samspillet blir fremhevet og mer konkret. Selv om fagpersonene prøver å tilpasse veiledningen på sentrene ble det fortalt at sluttvurderingene oftest innebærer anbefaling om at foreldrene trenger videre tiltak i hjemmet eller omsorgsovertakelse av barnet. Barnevernskonsulentene har erfart at etter omsorgsplassering kan samvær mellom de biologiske foreldrene og barna være problematiske, men de prøver å tilrettelegge slik at samværene oppleves som gode for alle partene