Norsk klimamål med suverenitet og forpliktelser i balanse: Innsatsfordelingen og EØS-avtalens protokoll 31

I en stortingsmelding som ble presentert februar 2015 fremmet regjeringen sitt ønske om å samarbeide med EU om å oppnå sine klimamål for 2030. En viktig forutsetning var at avtalen ikke skulle bli en del av EØS-avtalen, men fremforhandles som en bilateral overenskomst. Fire og et halvt år senere blir klimaavtalen innlemmet i norsk lov, men avtalen er lagt under EØS-avtalens protokoll 31. Dette synes å være stikk i strid med regjeringens forutsetninger. Denne oppgaven tar sikte på å forklare problemstillingen «hva kan forklare at Innsatsfordelings-forordningen ble underlagt EØS-avtalens protokoll 31 heller enn å bli en bilateral avtale?» Problemstillingen til dette nye type caset analyseres gjennom europeisk implementerings-litteratur, historisk institusjonalisme og organisasjonsteori om håndtering av motstridende interesser. Oppgaven er en ettcasestudie hvor jeg har tatt inspirasjon av en kombinasjon av metodene prosess-sporing og kongruensanalyse. I tillegg til dokumentstudier har jeg gjennomført syv intervjuer av norske og europeiske byråkrater og norske politikere. Analysen viser at alle de tre teoriene kan bidra til å forklare caset. Oppgaven konkluderes dermed med at svaret på problemstillingen ligger dels i et press fra EU, dels i EØS-avtalens historie og dels i regjeringens strategi for å få vedtatt mulighetene for et samarbeid med EU i Stortinget. Samtidig er det en usikkerhet knyttet til presedensvirkningene som i praksis utspiller seg ved bruken av EØS-avtalens protokoll 31. Derfor vil det være spennende å følge med på om Norge blir bundet av EUs klimaregelverk også etter 2030. Analysen impliserer at den europeiske implementeringslitteraturen også kan brukes til å forklare press fra EU hos land som ikke er EU-medlemmer. Litteraturen bør allikevel utvides og gjerne kombineres med EØS-litteraturen for en økt forståelse av Norges case og andre liknende tilfeller