Glemt eller bortgjemt? En studie av barns marginale rolle i byplanleggingen på Ensjø.

I denne masteroppgaven studerer jeg byplanleggingsprosessen på Ensjø i Bydel Gamle Oslo med henblikk på hvordan barns medvirkning har blitt ivaretatt. Det som tidligere var et industriområde dominert av bilforretninger, ble i 1998 utpekt som et byutviklingsområde. Gjennom kompakt byutvikling er Ensjø i ferd med å transformeres til et boligområde med opptil 7000 nye boliger. Med etableringen av tiltak som parker, torg og gangveier og med over 3700 solgte leiligheter i 2020, har transformasjonen passert halvveis. I 2019 bodde i underkant av 6000 mennesker på Ensjø hvorav omtrent en av fem var barn. Oppvekstmiljøet er av stor betydning for barn, og ettersom stadig flere barn verden over vokser opp i urbane omgivelser, øker interessen for hvordan byutviklingen ivaretar barns behov. Gjennom å tilrettelegge for barns aktive deltakelse i planprosessene, kan barns innspill bidra til byutviklingen. Medvirkningsprinsippet vektlegges i planleggingslitteratur og det er nedfelt i flere lovverk som gir føringer for byplanleggingen. Videre har Oslo kommune i flere år hatt som målsetting at barn skal delta i byutviklingen, og målsetter per 2020 å være en foregangskommune for medvirkning. Gjennom dokumentstudier og intervjuer med nøkkelaktører tilknyttet planprosessene på Ensjø, finner jeg at det er et misforhold mellom teori og praksis. Flere kommunale aktører og private forslagsstillere har hatt ansvar for å bidra til å sikre barns medvirkning, men siden Ensjøutbyggingen startet har barns deltakelse vært marginal. Ved bruk av teoretiske begreper fra tverrfaglige barne- og ungdomsstudier, normativ planteori og maktteori, har jeg en kritisk tilnærming til prosessene som har vært. Studien viser at det er en systematisk undervurdering av hva barns medvirkning innebærer i praksis, og argumenterer for at det er behov for en grunnleggende holdningsendring og økt kunnskap om barn som deltakere dersom barn skal få innflytelse