«Jeg er nok ikke den helten som styrter inn i katastrofeområder og gjør en stor innsats der»: Opplevelse av egne reaksjoner blant ansatte som var til stede i Regjeringskvartalet 22. juli

22. juli 2011 sprengte en høyreekstrem terrorist en bilbombe i Regjeringskvartalet i Oslo. Av de 342 menneskene som var på jobb i bygningene på det tidspunktet, var det åtte som døde og 209 som ble skadet. Flere av de som var til stede har i ettertid utviklet psykiske problemer knyttet til angrepet. Noen studier antyder at negativ vurdering av egne reaksjoner under en traumatisk hendelse kan ha betydning for utvikling av psykiske problemer i ettertid, som posttraumatisk stresslidelse. Denne undersøkelsen har derfor hatt som formål å undersøke hvordan ansatte som var til stede i Regjeringskvartalet 22.juli opplevde egne reaksjoner under hendelsen. Det empiriske materialet består av 47 semi-strukturerte intervjuer med ansatte som var til stede under bombeangrepet i Regjeringskvartalet 22. juli. Intervjuene ble samlet inn i 2015 av forskere tilknyttet Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) gjennom det overordnede prosjektet: «Helse, trivsel og arbeidsmiljø etter 22/7: En undersøkelse av ansatte i Regjeringskvartalet og departementene». Jeg gjennomførte en tematisk analyse av intervjuene med fokus på hvordan de opplevde sin egen reaksjon under hendelsen, og analysen munnet ut i to temaer: (1) Mulighet til sosialt engasjement og (2) forhindret fra sosialt engasjement. Disse temaene illustrerer hvordan deltakerne i hovedsak knyttet egne reaksjoner under hendelsen til det å hjelpe andre. Både de som hadde mulighet til og de som ble forhindret fra sosialt engasjement under hendelsen trakk frem slik hjelpeatferd som en spesielt ønskelig reaksjon. I en krisesituasjon er det derimot mange ulike aspekter som gjør det mer eller mindre mulig å inngå i slik hjelpeatferd. Resultatene drøftes med narrativ psykologi som teoretisk forståelsesramme. Denne undersøkelsen viser at deltakerne som ble forhindret fra sosialt engasjement under hendelsen i større grad ser ut til å ha opplevd dårlig samvittighet knyttet til egen reaksjon. Dette ser ut til å ha sammenheng med en opplevelse av å bryte med egne forventninger og rådende normative idealer om prososial atferd og heltemot. Flere deltakere som opplevde å bli forhindret fra sosialt engasjement ser ut til å aktivt søke alternative tolkninger av egne reaksjoner. Dette kan ses som en adaptiv prosess som gjør det mulig for deltakerne å integrere denne opplevelsen i sine personlige narrativer. Oppgaven er et viktig bidrag til kvalitativ innsikt i tanker om egne reaksjoner i en traumatisk situasjon