Å skape et Vi : gjensidighet og sårbarhet i diakonale fellesskap

Målet med denne oppgaven er å utforske hvordan gjensidighet kan forstås og leves ut i diakonale fellesskap der det er mennesker med ulike evner og med ulike former og grader av sårbarhet. For å undersøke dette, har jeg studert to diakonale fellesskap som jeg selv opplever som inkluderende. Det ene er tirsdagsmessens fellesskap i den økumeniske kommuniteten Mariahuset, der mennesker med og uten funksjonshemninger bor og lever sammen. Det andre er hverdagsmessens fellesskap i Tøyenkirken, som er en del av Kirkens Bymisjon. Begge stedene er det store variasjoner i grader og uttrykk for sårbarhet, og jeg undersøker i særlig grad forholdet mellom sårbarhet og gjensidighet i disse fellesskapene. Jeg har brukt det kvalitative forskningsintervjuet som hovedmetode, og har seks intervjupersoner hvert sted. Jeg har supplert med deltakende observasjon for bedre å kunne forstå og beskrive intervjupersonenes konkrete kontekster. For å analysere materialet har jeg valgt tre teoretiske perspektiv: Det første er rom og ritualer som rammer for fellesskap, det andre er sårbarhet og gjensidighet og det tredje er diakonale fellesskap. Analysekapitlet følger samme inndeling: Den første delen tar for seg rommenes og ritualenes betydning i fellesskapene, den andre koblingen mellom sårbarhet og gjensidighet og den tredje ser på hvordan Mariahuset og Tøyenkirken forstås og erfares som mangfoldige fellesskap preget av gjensidighet. I drøftingen utdyper jeg noen av hovedfunnene fra analysekapitlet, og ser på deres relevans for diakonal tenkning og praksis. Min tese er at gjensidighet ikke uten videre oppstår i diakonale fellesskap. Det skal bevissthet til for å skape en kultur tuftet på likeverd, og det skal trygghet til for å gi rom for hele mennesket. Jeg har funnet tre gode ledetråder som kan bidra til å skape åpne, mangfoldige fellesskap som legger til rette for gjensidighet For det første at fysiske rom og ritualer muliggjør deltakelse. For det at andre at sårbarheten aksepteres og erkjennes som felles. Og for det tredje at det legges til rette for et mangfold av sårbarheter, slik at mangfoldet av evner også kan få komme frem