Sjelefrelse eller politikk? Bispekonferansen i Brasil sin rolle under overgangen til demokratiet (1985-1986).

Denne oppgaven omhandler bispekonferansen i Brasil i årene 1985 og 1986. Periodenmarkerer overgangen fra diktaturet til demokratiet i landet. Etter 21 år med de militære vedmakten ble den første sivile presidenten innsatt i begynnelsen av 1985. Mange sider er skrevetom den katolske kirkens rolle før militærkuppet og deres handlinger under diktaturet. Det erimidlertid skrevet lite om hva som skjedde med kirken etter at de militære gikk av. Dennemasteroppgaven belyser nettopp dette temaet: Hovedspørsmålet i oppgaven er hvilken rollebispekonferansen i Brasil spilte da landet gikk fra å være et diktatur til et demokrati.Oppgaven tar videre for seg hvordan bispekonferansen jobbet for å påvirke statensbeslutninger til fordel for sine politiske saker og hvordan de posisjonerte seg i forhold til nyepolitiske aktører. Under militærdiktaturet posisjonerte bispekonferansen seg mot diktaturet og sto opp formenneskerettigheter, og ved diktaturets fall fikk de innfridd sitt største mål; demokratiet. Ioppgaven retter jeg blikket mot de politiske sakene som engasjerte bispekonferansen under re-demokratiseringen. Det vil i denne oppgaven fremkomme at bispekonferansen jobbet opp motto hovedkampsaker: å sikre folkelig deltagelse under utformingen av den nye grunnloven oggjennomføringen av en jordreform. Sistnevnte var et svært betent politisk tema i Brasil. Under diktaturet sto kirken samlet under et felles mål. Under re-demokratiseringenbegynte imidlertid fellesskapet å slå sprekker. Bispekonferansen møtte sterk kritikk for sittpolitiske arbeid fra Vatikanet, sine egne medlemmer og av andre politisk aktører. I oppgavenser vi at dette ledet til at ledelsen i bispekonferansen måtte gå en vanskelig balansegangmellom å fortsette sitt politiske arbeid og samtidig unngå å bli oppfattet som en opponent tilkirkens sentrale ledelse i Roma. Måten bispekonferansen jobbet på endret seg ikke stort etter diktaturet. De fortsatte åjobbe for politiske endringer som kunne dra landet i en mer demokratisk retning. Den sentralerollen kirken hadde i det politiske liv ble imidlertid svekket. Når demokratiet ble gjeninnførtmistet bispekonferansen sin privilegerte posisjon som samlingssted for befolkningenspolitiske engasjement. Befolkningens politiske engasjement kunne nå utspille seg i andreorganisasjoner som sto utenfor kirken, som politiske partier, sivilsamfunnsorganisasjoner ogfagforeninger. Flere av kirkens kampsaker ble imidlertid tatt inn i organisasjonene som bleetablert etter diktaturet, og arven finner man blant annet fortsatt i Brasils største sosialebevegelse, de jordløses bevegelse