Balansegang - USAs utenrikspolitikk overfor Iran, 1981-1983

I de første tre årene av Ronald Reagans presidentperiode var USAs forhold til Iran preget av at amerikanerne måtte balansere flere hensyn for å sørge for ivaretakelse av USAs viktigste interesser: fri flyt av olje fra Persiabukta. Hovedfaktorene som spilte inn var krigen mellom Iran og Irak, frykten for at Sovjetunionen skulle få for stor innflytelse i Midtøsten og behovet for å ivareta Israels sikkerhet. I tillegg iverksatte Reagan-administrasjonen en avtale om løslatelse av 52 amerikanere som hadde sittet fanget i Iran i 444 dager, som den forrige presidenten, Jimmy Carter, hadde forhandlet frem. Reagan kom inn i Det hvite hus uten en overordnet plan for hvordan han skulle forholde seg til Iran. Han hadde fremstått som tøff mot både internasjonal terrorisme og Carters utenrikspolitikk, men endte opp med mye av den samme politikken som den forrige administrasjonen hadde ført. Han var i praksis en langt mindre hard leder enn han fremstod som. Reagan både aksepterte avtalen med Iran som de fleste i Washington og det amerikanske folket var imot, og som blant annet innebar å overføre iranske midler i USA til Iran. Imidlertid overholdt ikke amerikanerne helt sin del av avtalen, og forsinket dermed en normalisering av forholdet til Iran. Fra februar 1981 til våren 1982 var det frykten for sovjetisk innflytelse i Iran og invasjon av land rundt Persiabukta som dominerte USAs vurderinger. Med sovjetisk dominans i regionen kunne de forhindre oljeeksport til den vestlige verden. I denne perioden hadde imidlertid Irak overtaket i krigen med Iran og trusselen mot oljeproduksjonen i regionen var minimal. USA støttet derfor israelsk salg av amerikanske våpen til Iran for å hindre at Sovjetunionen gjorde det samme. Samtidig forsøkte USA å hindre andre land i å selge våpen til Iran så de iranske styrkene ikke skulle bli for sterke. Våren 1982 vant Iran imidlertid flere militære seire og klarte sommeren 1982 å jage de irakiske styrkene ut av Iran. Iranske styrke gikk også over grensen til Irak. I USA ble derfor frykten for Sovjetunionen byttet ut med frykten for at Iran skulle bli den dominerende makten i Persiabukta. USA så for seg at Iran kunne begrense oljeeksporten fra Persiabukta ved å invadere land som Kuwait og Saudi-Arabia, angripe oljeinstallasjoner og -skip eller støtte islamske opprørsgrupper i arabiske land i Midtøsten. Konsekvensene kunne bli en økonomisk depresjon på linje med USA på 1930-tallet. USA forsøkte derfor å utligne balansen igjen ved å støtte Irak med etterretning og militært utstyr, og øke sitt militære nærvær i Det arabiske hav og Persiabukta