Kommunikasjons- og informasjonsflyten mellom journalisten og operasjonslederen i en pågående uønsket hendelse/ krise

Denne oppgaven omhandler «kommunikasjons- og informasjonsflyten mellom politiets operasjonsledere og/ eller oppdragsledere og medias journalister i en pågående krise eller uønsket hendelse», hvor problemstillingen er: Hvordan opplever journalister og operasjonsledere kommunikasjons- og informasjonsflyten i Øst politidistrikt, i en pågående uønsket hendelse/ krise? Formålet med oppgaven er å få bedre innsikt og kunnskap om hvordan politiets operasjonsledere/ oppdragsledere og medias journalister kommuniserer med hverandre. Oppgaveskriver har forsøkt å få en forståelse av hva aktørene anser som suksessfaktorer for en god kommunikasjon, og hva som fremmer og hemmer kommunikasjonen ut fra aktørenes perspektiv og posisjon. Det er i oppgaven brukt kvalitativ metode. Hvor datainnsamlingen foregikk ved bruk av dybdeintervju av operasjonsledere/ oppdragsledere og journalister. Totalt ble åtte informanter intervjuet. Funnene viser at journalistene blant annet mener viktig kommunikasjonsinnhold er fokuset på spørreordene, og nyhetskriteriene. Noen av politiinformantene opplever at journalistene etterspør nyhetskriteriene. Mens andre politiinformanter opplever at journalister spør om ting operasjonslederen selv ikke trodde journalistene var interessert i. Journalistene opplever det som utfordrende at operasjonsleder «styrer for mye» og siler for mye hva han vil gi ut til journalisten. Når det gjelder opplevelsen av informasjonsflyten mellom partene, opplever journalistene informasjonen de får forskjellig ut fra hvor mye en operasjonsleder individuelt ønsker å dele. Noen av journalistene opplever at operasjonslederen kunne ha stolt mer på at journalistene ikke går videre med alt, men at de trenger informasjon på bakgrunn av redaksjonelle avgjørelser. På tross av journalistens opplevelse av operasjonslederens deling av informasjon, er begge informantgruppene forholdsvis samstemte «på papiret» at journalisten trenger informasjon for å gjøre etiske valg. Imidlertid er opplevelsen hos noen journalister at det allikevel ikke alltid går i orden. Politiet på sin side opplever det som et dilemma rundt identifiseringen og hvor mye de skal gi til media, men at de gjerne kunne overlatt mer ansvar til redaksjonene. Politiinformanten opplever tillit, troverdighet, tilgjengelighet og respekt som fremmende for god kommunikasjon mellom partene. Journalistene mener også tillit er fremmende for god kommunikasjon. Videre mener journalistene åpenhet, rask og ærlig informasjon er fremmende for kommunikasjonen. Hovedessensen i funnene viser at det er enighet om at god kommunikasjon er viktig, men at de ikke alltid klarer å enes om dette i praksis på grunn av ulike behov og begrensinger. Når det gjelder hva som er rask nok informasjon, så er det en litt svevende og diffus grense rundt hva som er raskt nok akkurat som ved åpenhet versus manglende åpenhet. Disse grensene virker å være noe ulike mellom de to informantgruppene, men også internt i hver gruppe