Kan det være fordelaktig å benytte genotypiske resistensbestemmelser for linezolidresistens hos Meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA)?

Formålet med denne oppgaven var å finne ut av hvorfor det kan være hensiktsmessig å benytte genotypisk resistensbestemmelse sammen med fenotypisk resistensbestemmelse av linezolidresistens hos Meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA). I sammenheng med den økende trusselen MRSA har i samfunnet i dag, har det blitt lagt fokus på fordeler og ulemper ved fenotypiske og genotypiske resistensbestemmelser. I oppgaven svares det på problemstillingen: Hvorfor er det en fordel å benytte genotypisk resistensbestemmelse av linezolid hos MRSA? For å finne ut av dette ble det utført en litteraturstudie. Hovedfokuset ble lagt på Staphylococcus Aureus, MRSA, mekanismene som fører til antibiotikaresistens og de ulike metodene for resistensbestemmelse. Litteratursøket bestod hovedsakelig av å lese seg opp på nødvendig teori ved bruk av ulike databaser, faglige lærebøker og relevante nettsider. Resultatet belyser utfordringer og uoverensstemmelser spesifikt til fenotypiske metoder ved deteksjon av linezolidresistens hos MRSA og Staphylococcus aureus generelt. Det blir også diskutert fordeler og ulemper ved bruk av polymerase kjedereaksjon (PCR) som genotypisk metode for å påvise de ulike genene som koder for linezolidresistens. Litteraturstudien konkluderer med at å benytte og øke bruken av genotypiske metoder vil kunne bidra til bedre kontroll av linezolidresistens hos MRSA. Dette kan gi bedre og enklere kontroll over forekomsten av resistensgenene cfr, poxtA og optrA, og dermed resistensutviklingen hos MRSA. Antibiotikaresistens kommer ikke til å forsvinne eller minske av seg selv. Vi håper at med nye opplysninger og bedre verktøy vil veien mot å benytte genotypiske resistensbestemmelser satses mer på i framtiden i kampen mot antibiotikaresistens