Skjulte etterforskningsmetoder – teknisk sporing i utlandet: I hvilken grad samsvarer norsk praksis med forventningene fra våre utenlandske samarbeidspartnere og med folkeretten?

Oppgaven undersøker norsk politis praksis ved bruk av GPS-basert teknisk sporing av kjøretøy etter straffeprosessloven § 202 b i henholdsvis Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland. Den undersøker videre hvordan praksisen samsvarer med forventningene disse landene har til vår fremgangsmåte, og med folkeretten. Oppgaven innledes med etableringen av et teoretisk rammeverk bestående av reglene for teknisk sporing etter norsk rett, de grunnleggende kravene etter folkeretten og rammene for det internasjonale politi- og påtalesamarbeidet. Den norske praksisen er undersøkt gjennom en spørreundersøkelse besvart av 46 politifaglige etterforskningsledere og påtalejurister som har ansvar for skjulte etterforskninger i politidistriktene og Kripos. Forventningene fra myndighetene i aktuelle landene er undersøkt gjennom semistrukturerte intervjuer av totalt åtte personer; en polititjenesteperson og en påtalejurist for hver av de aktuelle landene. Resultatene viser at norsk politis bruk av GPSbasert teknisk sporing kun i begrenset grad etterlever de aktuelle landenes forventninger, men også at det finnes store gråsoner hvor forventet fremgangsmåte er uklar. Undersøkelsen viser videre at fravær av nasjonal og internasjonal regulering av bruk av teknisk sporing i utlandet medfører store variasjoner i tolkningen av hvilke regler som gjelder i alle land. Det er også grunn til å anta at heller ikke de øvrige landenes praksis tilfredsstiller hverandres forventninger. Oppgaven drøfter videre hvordan ulike gjennomføringsmåter for teknisk sporing i utlandet, herunder under kortvarige opphold i et annet land, stiller seg i forhold til folkeretten. Gjennomgangen viser at det er svært begrensede etterforskingsskritt som kan gjennomføres i et annet land uten å bryte suverenitetsprinsippet. Dette tilsier at fysiske tilstedeværelsen av sporingsutstyr på et annet lands territorium gjør at slik bruk av teknisk sporing som hovedregel er i strid med suverenitetsprinsippet, men at teknisk sporing kan i visse tilfeller tenkes å ligge under minimumsterskelen for slike brudd. Det kan muligens argumenteres for at det foreligger statspraksis som tillater den norske fremgangsmåten. Oppgaven belyser dessuten hvilke potensielle konsekvenser brudd på internasjonale forventninger eller brudd på folkeretten kan ha ved bruk av teknisk sporing uten godkjenning fra det aktuelle landet. Kort drøftes også hvilken overføringsverdi funnene kan ha til bruk av andre skjulte etterforskningsmetoder i utlandet, særlig romavlytting og dataavlesing. Avslutningsvis skisserer oppgaven et forslag til hvordan den norske og internasjonale praksisen kan forbedres