Verdens vaklende flertydighet Skjønnlitterær oversettelse i lys av Hannah Arendts handlingsbegrep

Sammendrag Skjønnlitterær oversettelse som skrivende virksomhet er et interessant tema for den som ser på litteraturen som bidrag til kunnskap om verden, og mange har villet definere retningslinjene for hvordan denne virksomheten bør gjennomføres. I denne studien er det oversettelsen som politisk handling, jeg har villet undersøke. Men til forskjell fra for eksempel feministisk teori, der politikk er et «program», er det Hannah Arendts definisjon jeg interesserer meg for. Hannah Arendt gir nytt innhold til begrepet politisk handling som ikke tilsvarer vår vante forståelse, der «politisk» står som adjektiv til «handling». Hos Arendt er all handling nødvendigvis politisk, den er uten praktisk nyttefunksjon, og har bare seg selv, handlingen, og den handlendes «tilsynekomst» som mål – og bidrar slik på en grunnleggende måte til vår «menneskelige pluralitet», som hos Arendt er en betingelse for en ikke-totalitær verden. Studiens mål er å undersøke om Arendts begrep kan brukes diskursanalytisk for å si noe om oversettelse som andre teorier og tradisjoner ikke sier. Sentralt står derfor Arendt forståelse av verden som politisk kategori og et felleseie der menneskene møtes, ikke bare ved overenskomst, men særlig ved utvekslinger og ulikheter, og der språket er det viktigste bindeleddet. Jeg begynner med en presentasjon av Arendts tre menneskelige virksomheter, arbeid, produksjon og handling, for å tydeliggjøre handlingsbegrepet. Deretter forfølger jeg de historiske hovedlinjene for å vise hvordan oversettelse blir tillagt forskjellig «funksjon» i forskjellige tidsepoker. Jeg konkluderer med å vise at til tross for det historien fremholder om oversettelsen instrumentelle vesen – og dermed utelukket fra Arendts kategori ‘handling’, kan oversettelse overskride sin første identitet som produksjon og bli politisk handling. Dette skjer i det øyeblikket oversetteren setter seg etiske mål som bidrar til det Arendt kaller «verdens vaklende flertydighet», den nødvendige utryggheten som språkrikdommen paradoksalt nok skaper fordi den avslører at det finnes andre «forbindelser» til vår felles verden. Etiske mål som bidrar til hver eneste persons absolutte forskjellighet og med dette etiske valget til oversetterens egen tilsynekomst, en talehandling som bekrefter vi at vi ikke lever i totalitarismens mareritt