Jobbtrivsel i RCN - Hvilke kritiske suksessfaktorer for jobbtrivsel identifiserer vi i henholdsvis en kvantitativ arbeidsmiljøundersøkelse, og hvilke suksessfaktorer blir pekt på i en kvalitativ undersøkelse?

Executive Master’s thesis in Business AdministrationFormålet med denne studien er primært å avdekke hvilke kritiske suksessfaktorer som bidrar til jobbtrivsel i Reitan Convenience Norway AS, heretter omtalt om RCN. Sekundært søker studien å avdekke og konkretisere mulige ulikheter mellom svarene i en kvalitativ intervjuundersøkelse og en kvantitativ medarbeiderundersøkelse: Hvor dypt går en kvantitativ medarbeiderundersøkelse i forhold til en kvalitativ undersøkelse? Kan det tenkes at en kvantitativ medarbeiderundersøkelse har en viss positivitetsforventning, og avdekker slike undersøkelser alle forhold i bedriften, eller unngår den å måle de sidene som kan tenkes å være svake? Ved hjelp av innsamlet empiri fra kvalitative intervjuer av ansatte på servicekontoret til RCN, undersøker studien hvilke kritiske suksessfaktorer som bidrar til jobbtilfredshet. Organisasjonens egne medarbeiderundersøkelser fra 2017, 2018 og 2019 er analysert, for å se etter likhetstrekk mellom undersøkelsene. Analysen er utført i lys av relevant teori på området. Her er blant annet Herzbergs innflytelsesrike tofaktorteori om motivasjon sentral, sammen med teori om psykologisk kontrakt, som handler om de mange usynlige bånd mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Studiens funn peker klart i retning av at tilstedeværelsen av motivasjonsfaktorer (indre faktorer) er kritisk viktige for jobbtrivselen, mens hygienefaktorer (ytre faktorer) bidrar til et godt arbeidsmiljø, men kun dersom motivasjonsfaktorene er til stede i tillegg. Det konkluderes med at de kritiske trivselsfaktorene er autonomi og medbestemmelse – at disse er så viktige at de nærmest overskygger alle de andre trivselsfaktorene. Videre viser studien at det er relativt små forskjeller mellom kvantitative og kvalitative undersøkelser, og at det handler mer om hva man skal bruke undersøkelsene til og hvilke ressurser man har til rådighet. Handler det om informasjon som skal tallfestes, så egner en kvantitativ undersøkelse seg best. Da kan man forske mer i bredden og avdekke hvor stort omfanget er av noe, for eksempel hvor mange som er enige eller uenige i en påstand. Det er også lettere å måle fremgang og tilbakegang over tid. Ønsker man mer informasjon om et smalere felt, som kan handle om hvorfor folk føler, tenker og handler som de gjør, egner en kvalitativ intervjuundersøkelse seg best, fordi den gir mer informasjon i dybden. Da fremkommer det en forklaring bak tallene, som kan gi en dypere innsikt i en problemstilling. Det er også fullt mulig å benytte seg av begge typer undersøkelser, hvis organisasjonen for eksempel ønsker å finne ut hva de ansatte mener, og hvor mange som mener det. Avslutningsvis fremgår det av studien at uansett om organisasjonen velger en kvalitativ eller kvantitativ undersøkelse, er det viktig at funnene behandles på en god måte i etterkant, og ikke blir arkivert i en skuff. Da har ingen av dem en større verdi eller hensikt