Suicid som etisk fenomen: teoretiske og empiriske perspektiver

Generelt har en stor del av selvmordsforskningen tatt for seg statistisk materiale. Det finnes i mindre grad kvalitative studier som belyser hvordan suicidale tenker og opplever verden. Særlig er dette tilfellet når det gjelder psykotiske mennesker med suicidproblematikk. Thorvik har gjort dybdeintervjuer av 20 psykotiske og 20 ikke-psykotiske informanter som nylig var vurdert som selvmordstruede (tilknyttet Psykiatrien i Vestfold). Følgende fellestrekk ble funnet: Informantene beskrev en suicidal prosess, der tanken på suicid ble gradvis sterkere, og der opplevelsen av egen kontroll ble suksessivt mindre. Dette var ledsaget av en umiddelbar forestilling om ”ikke å ha noen fremtid”. Flertallet (også informanter som til vanlig hadde religiøst livssyn) var lite opptatt av dødens innhold, annet enn at den representerte et fravær av smerte. Av de psykotiske informantene fortalte halvparten at psykotiske opplevelser hadde spilt en avgjørende rolle. Informantenes etiske refleksjon rundt fenomenet suicid viste innslag av så vel konsekvensetikk, dydsetikk og religiøs tenkning. Etisk tenkning ble imidlertid endret med den suicidale prosessen, og premissene for etisk analyse ble svekket. Et vesentlig funn var at mange poengterte at suicidalitet vanskelig kan drøftes med nærstående, men med fagpersoner som er bundet av profesjonelle standarder. Ambivalens og en perifer forestilling om å trenge hjelp var til stede. I ettertid hadde mange aksept for nødvendigheten av ivaretakelse i form av tvangsinnleggelse. I tillegg til det empiriske materialet inneholder avhandlingen en teoretisk gjennomgang av filosofiske nøkkelposisjoner i forståelsen av suicid. Et eget kapittel tar for seg psykologiske teorier, og drøfter spesielt hvorvidt psykoanalytisk tradisjon er å forstå som en fenomenologi, som er den tilnærmingen som avhandlingen i sum er basert på