Terrengspesifikke intensitetssoner ved langrennspigging.

Tittel: Terrengspesifikke intensitetssoner ved langrennspigging. Hensikt: 1) Er det forskjell i intensitetssonene mellom stående og sittende staking? 2) Er det forskjell i intensitetssonene i motbakke sammenlignet med flatt under sittende staking? Metode: Elleve funksjonsfriske mannlige langrennsløpere ble rekruttert (25,5 ± 3,7 år, 78 ± 6,1 kg, 183,6 ± 5,5 cm, 73,0 ± 3,2 ml∙kg-1 ∙ min-1 ). Måling av maksimalt oksygenopptak, hjertefrekvens, blodlaktat, respiratorisk utvekslingsforhold og opplevd anstrengelse med Borgsskala foregikk ved sittende staking på rulleskimølle. Protokollen besto av to serier, 1. serie flatt (0.5% stigning) og 2.serie motbakke (5% stigning). En serie bestod av fire submaksimale drag (<85% HRmaks) á 4 min og 3 min pause mellom hvert drag, en inkrementelltest med økning i hastighet hvert minutt og en avsluttende verifikasjonstest i i maksimal hastighet. Resultat: Det er en forskjell i intensitetssonene mellom sittende og stående staking. %HRpeak og %VO2peak skifter fra lav til moderat intensitet ved lavere verdier i sittende staking sammenlignet med stående staking gitt ved intensitetsskalaen til Olympiatoppen (OLT). Forsøkspersonene nådde ikke sin maks %VO2peak i sittende staking (85-90%) på høy intensitet sammenlignet med stående 100%VO2peak i OLT-skala. BLa var høyere under lav og moderat intensitet ved sittende staking enn ved stående staking. Statistisk analyse ved paret t-test ga ingen signifikant forskjell (p>0.05) mellom sittende staking i flatt versus motbakke. BLa var imidlertid signifikant høyere ved samme BORG verdi under sittende staking i motbakke sammenlignet med flatt. Konklusjon: Denne studien indikerer at det er forskjellige intensitetssoner ved langrennspigging (sittende staking) sammenlignet med stående staking. Det synes derfor å være behov for å utvikle en egen teknisk- og treningsspesifikk intensitessonefordeling for langrennspigging