Obligasjoner med fortrinnsrett : konsekvenser av en ny finansieringskilde for norske banker

Obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) er et relativt nytt finansieringsalternativ for norske banker. I 2007 ble det innført et nytt lovverk for obligasjonene som skulle bidra til å øke attraktiviteten blant investorer grunnet bedre sikkerhet. Ved utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett pantsettes boliglån, og investorer har førsterett på disse eiendelene ved konkurs. Det nye lovverket skulle også bidra til blant annet bedre konkurransesituasjon for norske finansforetak, og åpne muligheten for rimeligere og mer langsiktig finansiering for bankene. Obligasjoner med fortrinnsrett kan ses på som et av de sikreste verdipapirene på markedet, og har derfor vært et populært investeringsobjekt i en tid preget av mye finansuro. Bankene har nå pantsatt store deler av sine boliglån for å finansiere seg gjennom slike verdipapirer. Formålet med denne oppgaven er å undersøke hvor viktig obligasjoner med fortrinnsrett er for bankene og hvordan de har blitt påvirket av denne finansieringskilden. Videre ønsket vi å se om bankene har gått for mye bort fra seniorobligasjoner som finansieringskilde til fordel for obligasjoner med fortrinnsrett. Grunnet bekymring fra myndighetene knyttet til økt grad av pantsetting, ønsket vi også å se på hvordan en begrensning i bruken av denne finansieringskilden ville påvirke bankene. Vi fant det hensiktsmessig med en kvalitativ undersøkelse hvor respondentene kunne bidra til å øke vår forståelse av temaet, og vi har intervjuet fem banker av ulik størrelse. Det er også benyttet tallmateriale samlet inn fra ulike rapporter, samt bankenes årsrapporter. Vi har besvart problemstillingen med primærdata hentet fra respondentene og sekundærdata fra de ulike rapportene, og trukket frem likheter og forskjeller mellom de ulike bankene. På bakgrunn av intervjuene som er gjort fant vi at de fleste bankene mener OMF er en viktig finansieringskilde for dem. Dette begrunnes med lav innlånskostnad, tilgang til et større marked, reduksjon av løpetidsgap og at OMF blant mange investorer er mer attraktivt. Dette begrunnes av investorenes høye risikoaversjon og strenge krav til investeringsobjekt. Store bankkonsern har pantsatt betydelig mer av sine boliglån i forhold til mindre banker, og har derfor utnyttet OMF markedet i større grad. Vi har også sett at de større bankene har en betydelig større aktivaside, og dermed er andelen pantsatte aktiva mot forvaltningskapitalen på lik linje med de mindre bankene. Bankene har ikke mottatt bekymringer fra seniorinvestorer om redusert kvalitet i restbalansen til morbank på grunn av pantsettelse av eiendeler, og har derfor ikke hatt problemer med å utstede seniorobligasjoner. Utstedelse av seniorobligasjoner er opprettholdt, men i noe lavere grad enn tidligere. Dette vil også være naturlig når det er kommet en ny finansieringskilde på markedet. En begrensning i bruken av OMF som finansieringskilde var en situasjon bankene ikke hadde satt seg særlig inn i og det var derfor vanskelig å få noen klare svar. Det som ble påpekt var at dette vil føre til høyere innlånskostnader for bankene, som igjen vil resultere i høyere boliglånsrente for bankens kunder. En begrensning av dagens nivå i bruk av OMF vil også kunne føre med seg svekket konkurransefordel for de mindre bankene