Ubehagets estetikk. En analyse av filmen Hundedager av Ulrich Seidl.

Denne oppgaven skal handle om alternativ filmfortelling, en såkalt overskridende film, både i forhold til form og innhold. Jeg vil ta utgangspunkt i den østerrikske filmskaperen Ulrich Seidl sin film Hundedager fra 2001. Filmen er overskridende både i henhold til tematikk og stil og er ukonvensjonell med en noe foruroligende effekt. Jeg vil i min oppgave gi en karakteristikk av hva jeg velger å kalle ”ubehagets estetikk” i Hundedager, og belyse dette ved teorier om narrasjon, stil, spillestil og hvilke tilskuerposisjoner filmen tilbyr. Videre vil jeg knytte filmens særegne estetikk til noe jeg forstår som et humanistisk prosjekt ved filmen Hundedager. Filmens estetikk er gjennomgående preget av ambivalens, og den låner narrative trekk både fra kunstfilm og klassisk filmfilmfortelling. Filmens bilder er delvis ubehagelige, med eksplisitte seksuelle og voldelige skildringer, og andre avsløringer fra den innerste privatsfæren. Persongalleriet består av mennesker som på ulike vis fremstår som ensomme og tilsynelatende lammet i sine livssituasjoner. Den prisbelønte filmen har møtt kritikk for sin utstuderte realisme på grensen til det dokumentariske, og Seidl har blitt kritisert for sin antatte manglende sympati og innlevelse med sine karakterer. Jeg vil i min oppgave nyansere dette forholdet med hypotesen om det nevnte humanistiske, politiske og nærmest didaktiske prosjektet i bakhodet. I tråd med Schillers krav til kunsten om å skulle fremme både medlidenhet og avsky, blir et vesentlig krav til fiksjonen at den fremstiller karakterene på en måte som gir grunnlag for en viss sympati eller medlidenhet. Og ambivalensen i ”ubehagets estetikk” ligger nettopp her; mellom et rent distanserende, refleksivt formeksperiment og en estetikk som rommer mulighet for et følelsesmessig eller sympatiserende engasjement hos tilskueren med karakterene og deres prosjekter. Jeg vil altså se på ubehagets estetikk i en filmteoretisk ramme, med vekt på narrativ teori, filmstil, spillestil og hvilke tilskuerposisjoner som kan etableres i møte med filmen. Jeg vil så se på ambivalensen mellom det stiliserte ved uttrykket og annet ved fremstillingen som skaper distanse til det fremstilte eller en refleksiv holdning, og det i filmen som gir grunnlag for følelsesmessig engasjement for karakterene, basert på en troverdighet i fremstillingen. Med andre ord, ambivalensen i filmens estetikk mellom det som påpeker filmen som en konstruksjon og det som er knyttet til en tematikk utover metaperspektivet. Min hypotese er at Hundedager ikke er en ren stilstudie, men at de ulike estetiske valgene som på flere måter fremmer et ubehag er motivert ut fra en viss tematisk formidlingsintensjon. Jeg vil se på Hundedager som en viss kunstfilmvariant. Den har refleksive trekk og preg av realisme, er formeksperimentell, samtidig har Hundedager en samtidskommenterende hensikt utover et rent metaperspektiv (Bordwell 1985:43)