Kompetanseheving og endring i barnehagene som følge av Stavangerprosjektet

Formålet med oppgaven er å finne ut om det har vært en kompetanseheving og endring i barnehagene som deltok i Stavangerprosjektet – Det Lærende barnet i perioden 2007- 1012, samt å kartlegge hvilke ledelsesfunksjoner som er viktige i denne sammenheng. Stavangerprosjektet har hatt fokus på observasjon av barn på fire ulike områder når de er 2,5 år og 4,5 år for å identifisere utviklingsfaktorer som kan ha påvirkning på barnas framtidige lese- og skriveferdigheter. I denne oppgaven er syv av styrerne i barnehager som deltok i Stavangerprosjektet intervjuet i en kvalitativ undersøkelse. Teori om erfaringslæring har vist at kompetanseheving og endring i praksis henger nøye sammen, og er vanskelig å skille. Ny læring er en forutsetning for kompetanseheving, og læring skjer ofte gjennom praksis, som igjen fører til ny læring. Metoder og holdninger kan også endres som en konsekvens av dette. I oppgaven blir ledelse definert som en funksjon, og styreren i barnehagen utfører sin ledelse ved hjelp av ulike ledelsesfunksjoner. Disse funksjonene kan utføres forskjellig og studien retter søkelys mot to typer ledelse: transformasjonsledelse og transaksjonsledelse. Styrerens personalledelsesfunksjoner blir trukket fram her, noe som blant annet involverer styrerens evne til å motivere og inspirere personalet. Resultatene av undersøkelsen viser at observasjonspraksis er endret i alle barnehagene som var med i Stavangerprosjektet. Styrerne mener at personalet i barnehagen observerer mer strukturert og de observerer mer enn tidligere. Det er også blitt et større faglig fokus i møtene i barnehagen. Den omfattende observasjonen har også ført til et endret syn på barnet i noen barnehager, og dermed også mer fokus på hva de voksne barnehagen kan gjøre for å stimulere til høyere mestring hos barnet. Det har hatt betydning for kompetanseheving og endring at de ansatte har opplevd prosjektet som nyttig og meningsfullt. I undersøkelsen kommer det også frem at det har vært viktig for endringen i observasjonspraksis og holdninger. Assistentene i de barnehagene som har vært med i undersøkelsen har, i følge styrerne, hatt større kompetanseheving enn barnehagelærerne. Årsaken til dette kan være prosjektets praktiske og konkrete observasjonsmetode, som kan legge grunnlag for en erfaringslæring hvor det praktiske utgangspunktet for handlingene har vært i fokus. Resultatene har også vist at graden av endring kan henge sammen med i hvilken utstrekning styreren har motivert og inspirert personalet, noe som igjen har sammenheng med i hvor stor grad styreren selv har vært involvert og motivert i prosjektet. Det har også vært viktig at styreren har formidlet prosjektet slik at det har ført til en indre motivasjon, eller en integrert regulert ytre motivasjon hos personalet. Hvor mye styreren har brukt transformasjonsledelse framfor transaksjonsledelse har hatt betydning for kompetanseheving og endring. Dette kommer fram i sammenligningen av to styrere som selv har ulik motivasjon til prosjektet. I den barnehagen som hadde en tydelig leder som tok ansvar i prosjektet, har det vært størst kompetanseheving og endring. Prosjektet ble bestemt sentralt og pålagt barnehagene. Denne «top-down»-bestemmelsen har hatt positiv effekt i barnehagene og jeg har i oppgaven sett på teori som kan forklare dette