Finanskrisen : virkning og respons i norsk økonomi

Årsaken til finanskrisen er naturligvis kompleks. Det virker der i mot klart at uroen i kredittmarkedet og den internasjonale resesjonen stammer fra en periode med høy aktivitet, lavt rentenivå, sterk vekst i formuespriser og kreditt kombinert med et finansielt marked som viste seg å være for lite regulert. Dette bygde opp en økonomisk tilstand som ikke var bærekraftig over tid. Da den amerikanske sentralbanken (FED) satte opp rentenivået samtidig som boligprisene falt markert var, markedet for subprime-lån svært utsatt. Den internasjonale spredningen av verdipapir, med det amerikanske boligmarkedet som sikringsobjekt, var omfattende. En internasjonal kredittkrise var dermed umulig å unngå. Dette gjorde utslag i pengemarkedsrenten og reduserte den internasjonale flyten av likviditet markert. Norske banker var relativt robuste i forkant av krisen. Både egenkapitalen og innskuddsdekningen var god. Likevel er norske banker avhengig av kortsiktig finansiering fra det internasjonale pengemarkedet. Dette førte til at også norske banker ble rammet av en likviditetskrise bare uker etter at Lehman Brothers gikk konkurs. Det politiske implementerte tiltak for å bedre bankens tilgang på likviditet. Tiltakene skulle vise seg av fungere etter sin hensikt. Norske banker ble ikke rammet av en soliditetskrise gjennom uroen. Dette medførte også en global resesjon som enda preger den økonomiske situasjonen internasjonalt. Særlig i Europa er situasjonen fortsatt ustabil og fremtidige utsikter er usikre. Det virker likevel som om Norge har klart seg relativt godt gjennom urolighetene. Det har naturligvis vært utslag både i kredittmarkedet og realøkonomien også hos oss. Spesielt var utslaget i konkurranseutsatt sektor i fastlands-Norge markert. Utslagene i produksjon og sysselsetting har relativt sett vært moderate. Samtidig snudde fallet i oljeprisen raskt og sørget for at aktiviteten i petroleumsvirksomheten var høy gjennom perioden. At Norge har vært i utakt med den internasjonale utviklingen har antagelig gjort det krevende å sette en optimal rente både med hensyn til valutakurs, konkurranseutsatt sektor og trenden i formuespriser og kredittvekst. Det kan i den sammenhenge virke som om disse faktorene har veid relativt tungt i Norges Bank reaksjonsmønster