Hjemmesykepleie til ikke-vestlige innvandrere

Lov om helsepersonell (1999) sier at all helsehjelpen skal være faglig forsvarlig og omsorgsfull. Dette innebærer et krav som har en juridisk, faglig og omsorgsfull dimensjon (Fjørtoft, 2006). Innvandrerbefolkningen i Norge var 1. januar 2006, 387 000 personer. Det utgjør 8,3 prosent av Norges befolkning. 180 000 personer i Norge har utenlandskfødte foreldre, disse er ikke regnet med i statistikk over innvandrerbefolkningen. (Eriksen og Sørheim, 2006). Innvandrere som kommer fra andre vestlige land, returnerer etter en tid tilbake til eget land. Ikke-vestlige innvandrere er den gruppen som oftest kommer til Norge for å bli her resten av livet (Magelssen, 2005). Dette vil trolig føre til en økning i antallet ikke-vestlige pasienter i helsevesenet. Behovet for sykepleiere med utvidet kjennskap til ulike kulturer vil dermed også øke. Det er nødvendig å se nærmere på, og eventuelt forbedre rutiner, i møtet med pasientgrupper som mangler kjennskap til hvordan det norske helsevesenet fungerer. De yrkesetiske retningslinjene (2007) for sykepleiere sier at en sykepleiers oppgave er å ivareta pasientens integritet. Videre blir det beskrevet at pasienten har rett til helhetlig omsorg, til å være med å ta beslutninger og til å ikke bli krenket. For kunne imøtekomme etiske retningslinjer må arbeidet vårt bære preg av kultursensitivitet og praxis sier Magelssen (2005). En sykepleier som jobber i hjemmetjenesten møter mange ulike pasienter. Møtet med pasienter som har en veldig ulik kulturbakgrunn enn en selv, kan være ekstra utfordrende og by på flere problemer. Kommunikasjon kan være vanskelig, og ofte har pasientene en veldig annerledes oppfatning av begrepene helse og sykdom enn nordmenn