Den vanskelige og nødvendige omsorgen

Omsorg og det å bry meg om min neste, har sitt utspring i etikk. Omsorgen hører hjemme i en kurmskapsfonn der skjønnet er bærende. Derme kurmskapsformen kalles også for klokskap, og handler om at jeg forsøker å finne ut hva som er til det beste for en annen, som søker min hjelp. Klokskap hadde sin form og plass på linje med andre kunnskapsformer, allerede i antikken. Omsorgen blir gjeme knyttet til sykepleie, og hvordan faget utøves gjelll10m praksis. Omsorg har også vært knyttet til kvinnen generelt, og til kvinnelige egenskaper. Det har trolig vært slik siden tidenes morgen. Spesiell betydning har nettopp det forholdet at kvinnen føder barn, og hun har vært den viktigste personen i forstringen av barn., helt frarn til våre dager. Jeg kan si at omsorgen på denne måten hører hjemme både i det offentlige og det private. Dette forholdet, at det hører hjemme i to verdener, har kanskje bidratt til at omsorgen kan synes uklar i sin form innenfor behandlingen av psykiske lidelser. Omsorgen får ulik verdi i behandlingsverdenen. Det at omsorgen ikke har noen klar fonn i sitt vesen, og heller ikke kan settes som en standard, kan gjøre omsorgen vanskelig og uklar for hjelperen. Hjelperens rolle i å forstå hva som står på spill for den enkelte, er både vanskelig og nødvendig for selve yrkesutøvelsen. Mine erfaringer er at forståelsen må gå om hjelperen selv. Først da har vi mulighet til å forstå og handle til det beste en annen. Dette er vanskelig og krevende for hjelperen. Hjelperens må tåle å ha en evne til å være i dette strevet og tro på å gå veien sanunen med den som søker hjelp. Hjelperen må ha tro på omsorgen for omsorgens skyld. På en måte må hjelperen bli tydeligere på omsorgen og på nødvendigheten av omsorgen som en vei å gå når en skal hjelpe en annen. Det er mange ulike fonner for behandling innen psykiatri og psykisk helsearbeid, som i dag er under utvikling og stadige fremskritt. Troen på gode og sikre metoder i behandlingen, søkes på linje med somatisk behandling. Dette har ført til en storstilt satsing på behandlingsmetoder som ansees som "sikre" i praksis, og som innebærer at noe virker. Det betyr at "sikre" metoder også er lønnsomme fordi metoden er avgrenset, og pasientene kan skrives ut av systemet etter en viss tid. Dette er gledelig, men jeg opplever at det også gjør meg litt bekymret. Vi må ikke se oss blinde på enkeltrnetoder. Det er mange mennesker som er ekstra sårbare, og som alltid vil behøve mye og ulike fonner for hjelp. Det må vi løfte opp som et faktisk forhold. DeIUle mastergradsoppgaven handler om den vanskelige omsorgen, og at den er nødvendig i våre liv og for vårt fellesskap. Det krever ekstra mye av den omsorgsfulle hjelper. Hun må både se innover i seg selv, men også utover sånn at hun kan vokte omsorgen