Orker ikke, gidder ikke, passer ikke? Om frafallet i norsk idrett

Samtidig som norske idrettslag har svært mange medlemmer og aktivitetsnivået er høyt, er det også et kjent problem at veldig mange av de som er medlem slutter etter en tid. I denne rapporten ser jeg nærmere på hva denne frafallsproblematikken innebærer, både teoretisk og empirisk. Det at noen slutter i et idrettslag er et problem hvis det innebærer at vedkommende blir mindre fysisk aktiv, mindre sosial aktiv, har det mindre trivelig og lærer mindre enn de ellers ville gjort. I denne rapporten ser jeg på to sider av denne problematikken og antar at det at noen slutter i et idrettslag er et problem hvis det innebærer at de blir mindre fysisk aktive og/eller sosialt aktive (her: aktive i frivillige organisasjoner). Ette fire år sier 34 prosent av de som var med i et idrettslag at de ikke lenger er medlem av det id-rettsslaget de var medlem av tidligere. Til gjengjeld sier nesten halvparten av de som har sluttet at de fortsatt er medlem av et annet idrettslag; dvs at de enten var med i to idrettslag tidligere og har sluttet i et av dem, eller at de har byttet over til et annet idrettslag. Blant de som fortsetter i idrettslaget er 14 prosent mer aktive, 43 prosent er på samme aktivitetsnivå, 20 prosent er mindre aktive og 23 prosent oppgir å være passive medlemmer. 51 prosent av de som har sluttet i idrettslaget oppgir at de er fysisk aktive flere ganger i uken eller mer, 27 prosent en gang i uken og 22 prosent er fysisk aktive sjeldnere enn en gang i uken. Den vanligste arenaen å trene på for de som har sluttet i idrettslaget er «i nærmiljøet» (56 prosent), treningsstudio (34 prosent), hjemme (28 prosent) og skole- eller studiested (26 prosent. De som slutter i den frivillige idretten er noe mindre aktive i andre frivillige organisasjoner enn de som fortsatt er medlem. Det å slutte i et idrettslag er for de fleste en sammensatt affære, men når man blir bedt om å plukke ut én begrunnelse som den aller viktigste er resultatet som følger: «Flyttet» (29 prosent), «Ble skadet» (10 prosent), «Laget hadde ikke noe godt tilbud til meg lenger» (8 prosent), «Måtte bruke tid på familie» (7 prosent), «Måtte bruke tid på utdanning» (7 prosent), «Fikk andre interesser på fritiden» (6 prosent) og «Det var ikke gøy lenger» (6 prosent). Rapporten ser også nærmere på hvordan sosial og idrettslig bakgrunn kan bidra til å forklare forskjeller i endring i aktivitet og hvordan ulike begrunnelser vektlegges av ulike grupper