Asylmottak som oppvekstarena. En sosiokulturell studie av lengeværende asylbarns opplevelse av egen hverdag

Formålet med denne studien er å undersøke hvordan lengeværende asylbarn uten oppholdstillatelse opplever egen hverdag. Barnas fortellinger brukes som innfallsvinkel til å forstå hvordan strukturelle forhold påvirker deres utviklingsmuligheter. Hvordan barna selv forteller om sin opplevelsesverden vil være grunnlag for innspill til endringsforslag ved dagens asylpraksis for å bedre barnas oppvekstvilkår. Datamaterialet er basert på kvalitative intervjuer med ni barn og deres foreldre. Intervjuene med barna var fokusert på barnets handlinger fra dagen i går og fulgte barnets bevegelser gjennom døgnet (livsformsintervju). Foreldreintervjuene ble brukt for å få informasjon om familien og foreldrenes opplevelse av barna sine. Analysen har fokusert på barneintervjuene og foreldreintervjuene har blitt brukt til å utfylle barnas fortellinger. Et sosiokulturelt perspektiv på utvikling ligger til grunn for forståelsen av resultatene. Resultatene fremhever tre temaer fra barnas beskrivelser; fortellinger om (1) bekymringer, (2) utrygge relasjonserfaringer og (3) kjedsomhet og ensomhet. Utviklingsstøttende prosesser er i hovedsak lokalisert utenfor mottaket, særlig i tilknytning til skolen. Asylmottakets materielle kvaliteter fremheves som vesentlig for barnas sosiale deltagelse. Basert på barnas fortellinger foreslås to innspill til dagens asylpraksis for å bedre barnas oppvekstvilkår; desentraliserte mottak som boform er mer tilpasset barnas utviklingsbehov og tiltak for å forhindre passivisering av foreldrene, med påfølgende risiko for svekkelse av deres omsorgsevner, bør vurderes