Å samtale via tolk - En innføring i bruken av tolk i det norske helsevesenet

Som følge av verdensomfattende globalisering, migrasjon og tilvekst av EU, opplever Norge i likhet med andre land i Europa en kulturelt og språklig mangfoldig befolkning, hvor spesielt storbyene og tettstedene har blitt multietnisk, multikulturell og multispråklig (Le, 2013). Per 1. januar 2014 var det omlag 759 000 personer bosatt i Norge, som enten har innvandret selv (633 000) eller som er født i Norge med to innvandrerforeldre (126 000). Til sammen utgjør disse gruppene 14,9 prosent av Norges befolkning (SSB, 2014). Om kort tid vil vi også oppleve en eldrebølge av personer med innvandrerbakgrunn, når de første innvandrer-gruppene eldes. Dette vil gi utfordringer i tilpasning og tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestene (Alte, 2013). Når det gjelder språkferdigheter i norsk, har bare 7 prosent av voksne innvandrere fra Afrika, Asia og Øst-Europa gode leseferdigheter, mens 60 prosent av innvandrere med opp til fem års botid har problemer med å forstå enkle tekster (Gabrielsen & Lagerstrøm 2005). 40 prosent av alle innvandrere har en botid i Norge på under fire år (NOU nr. 7, 2011). Når man er syk og bekymret, forstår man enda mindre (Le, 2013). Språklige barrierer kan medføre: Redusert tilgang til helsetjenester. Redusert tilgang til forebyggende helsehjelp. Dårligere kvalitet på og underforbruk av omsorgstjenester. Større risiko for feildiagnose og feilbehandling. Mangelfull oppfølging av anbefalt behandling. Unødvendige gjeninnleggelser med medisinske og økonomiske konsekvenser. Vanskeligheter med å forstå egen sykdom. Mindre tilfredshet, økt frustrasjon og utrygghet hos pasienter og pårørende. Svekket tillit til helse- og omsorgspersonell og til helse- og omsorgstjenestene. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011) Norge har forpliktet seg til FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1965). Dette innebærer at det skal føres en politikk i Norge som eliminerer forskjellsbehandling på bakgrunn av blant annet hudfarge eller etnisk opprinnelse. Bruk av tolk er ett av flere viktige tiltak som kan anvendes til å forhindre forskjellsbehandling av individer i et samfunn (Jareg & Pettersen, 2006). Tolking i offentlig tjenesteyting gjør det mulig for mennesker som ikke snakker det offisielle språket i et land å kommunisere med de som yter offentlige tjenester, til tross for språkforskjeller. Dette bidrar til lik og fullverdig tilgang til statlige og sosiale tjenester, samt tilgang til tjenester av helsemessig, rettslig og utdannelsesmessig art. Tolking handler ikke bare om kommunikasjon mellom partene i en samtale. Tolken skal også ivareta andre hensyn som brukermedvirkning, konfidensialitet, profesjonalitet i tjenesteyting og kvalitetssikring av offentlige tjenester (Jareg & Pettersen, 2006). I nasjonal strategi om innvandreres helse 2013 – 2017, som ble lansert 19. august 2013, ble det slått fast at: Helsepersonell på alle nivåer skal tilrettelegge for god kommunikasjon med pasienter med ulik språklig bakgrunn. Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker. (Helsedirektoratet, 2013) Slik det fremkommer av avsnittet over er det et viktig mål for regjeringen at alle innbyggere føler seg som en del av det norske samfunnet uavhengig av religion, etnisitet, kultur og språk. En likeverdig helse- og omsorgstjeneste er en svært viktig del av, og en forutsetning for et likeverdig og inkluderende samfunn (Helsedirektoratet, 2013). Formålet med denne oppgaven er å oppsummere litteraturen som finnes om tolking i det norske helsevesenet på internett, i form av lærebøker, brosjyrer og diverse veiledere, i en felles veileder med hovedvekt på retningslinjene for god tolkeskikk, lovverk som regulerer bruk av tolk, viktigheten av å bruke kvalifisert tolk og praktisk innføring i å gjennomføre gode samtaler via tolk. Målgruppen for oppgaven er helse- og omsorgspersonell på alle nivåer i det norske helsevesenet