Statsborgerskapets røtter og føtter. En rettssosiologisk studie av statsborgerskapets betydning i lys av nasjonale og globale samfunnsutviklinger.

Statsborgerskap har tradisjonelt vært knyttet til nasjonal identitet og stått som et symbol for et avgrenset territorium. Debatter og forslag rundt redefinering av kriterier for statsborgerskap reiser store spørsmål når det gjelder hva som er grunnlaget for nasjonal identitet og tilhørighet, og ikke minst hva den tiltenkte og faktiske betydningen av et norsk statsborgerskap er. I 1888 fikk Norge sin første statsborgerlov, og dermed ble reguleringen av hvem som var statens borgere sentralt. Det ble fastslått at lovgivingen skulle føre prinsippet om jus sanguinis, nedarvingsprisnippet, noe som har vært idealet til den norske statsborgerlovgivningen siden. Like fullt har det hele tiden vært åpnet for naturalisering og at innflyttere kan få et norsk statsborgerskap ved fylte krav. Mennesker emigrerer og bosetter seg på nye steder av flere grunner, enten det er på grunn av arbeid, familiesituasjon, sikkerhetsmessige grunner eller annet. Faktumet er at det skjer oftere og i større skala enn tidligere, noe som gjør at avgrensningen av statens borgere blir enda mer sentral. Som en konsekvens av de ulike globale prosessene i samfunnet, kan det se ut til at det tradisjonelle nasjonale statsborgerskapet møter på utfordringer med å være suveren i fordelingen av rettigheter og goder. Utfordringene utspilles i møte med hva et nasjonalt statsborgerskap faktisk betyr i internasjonal sammenheng; hvor overnasjonale organer får mer suverenitet, og en utvikling i retning av en verden der grenser blir mer porøse. Statsborgerskap er fortsatt koblet til nasjonalstaten gjennom medlemskap, men i lys av europeisering er ikke denne koblingen like grunnleggende som den tradisjonelt har vært. Dobbelt statsborgerskap har blitt en mer akseptert status, og flere rettigheter knyttes til status basert på individ framfor nasjonalitet. Debatten om å tillate doble statsborgerskap i Norge har vært oppe til diskusjon flere ganger, men Norge viser seg å være et av de mer restriktive landene. Gjeldende lov trådte i kraft 1. september 2006, hvor det ble vedtatt å fortsette prinsippet om ett statsborgerskap. Det har lenge vært en skepsis mot å tillate dobbelt statsborgerskap for landets borgere, noe som begrunnes i tre forhold; bevare nasjonal lojalitet, øke integreringen, praktiske hensyn som verneplikt og lignende. Hvorvidt disse forholdene og argumentene er like relevante i dag, vil bli diskutert i avhandlingen. Selv om begrensingen av doble statsborgerskap er idealet, føres det unntak fra loven for personer som har problemer med løsning fra tidligere statsborgerskap av ulike grunner. Nyere statistikk viser at det var 52 % som fikk beholde sitt tidligere statsborgerskap i tillegg til norsk statsborgerskap i 2014. Virkelighetsbildet viser et økt antall personer med flere nasjonale tilknytninger. Hvorvidt statsborgerloven fungerer i sin tiltenkte grad, da over halvparten som søkte om norsk statsborgerskap fikk beholde sitt opprinnelige, er noe som indikerer til videre diskusjon. Det at mange rettigheter er frakoblet det formelle statsborgerskapet har ført til en økning av fenomenet «denizenship», som medfører kategorisering av borgere. Man kan leve hele sitt liv i Norge som utenlandsk borger og få tilgang til de sosiale og sivile rettighetene. Derimot er de politiske rettighetene kun forbeholdt norske statsborgere. Samtidig ser det ut til at statsborgerskapsinstitusjonen går mot en revitalisering, hvor statsborgerskapet og nasjonalstatens betydning styrkes ved å tillegges på flere samfunnsarenaer enn kun det juridiske. Et statsborgerskap er først og fremst et juridisk dokument som viser til ditt medlemskap til staten, men det stopper ikke der. Et statsborgerskap går utover dets juridiske karakter, og kombineres med medborgerskapet som innebærer tilhørighet og identitet til et avgrenset fellesskap. Det er sammensetningen av disse dimensjonene som utgjør samfunnsborgerskapet. Forståelsen og betydningen av samspillet mellom disse komplementære dimensjonene vil gjøre det lettere å forstå statsborgerskapets betydning i sin helhet. Det at medborgerskapet er en viktig del av statsborgerskapet vises blant annet gjennom statsborgerskapsseremoniene som gjennomføres i hvert fylke. I seremoniene blir det vektlagt bånd og tilhørighet til det norske samfunnet og det fellesskapet som folder seg rundt landets borgere