Individets frihet, i fellesskapet, på jorda: Med G.W.F. Hegel og Hans Jonas fra dødens ontologi henimot en levende frihet

Hvordan skal vi tenke om frihet i lys av krisen i relasjonen mellom menneske og natur? Spørsmålet er en rød tråd i denne undersøkelsen, som tar utgangspunkt i Hans Jonas fortelling om et skifte i vestlig idéhistorie. Jonas hevder at Vestens tenkning i moderne tid har beveget seg inn i en dødens ontologi. I denne verdensanskuelsen betraktes verden primært som materie i mekanisk bevegelse. Livet på jorda forstås som et randfenomen i et univers der livløshet er det normale. Naturen omkring mennesket oppfattes som tappet for mål og verdi, mens menneskesinnet betraktes som en enslig enklave av ønsker, vilje og frihet som kan benytte naturen til sine formål. Innenfor dette verdensbildet har liberalismen blitt den dominerende politiske filosofien. Liberalismen redegjør for politisk autoritet og legitimitet i en verden der mennesket er subjekt, naturen objekt. Men liberalismen og den moderne verdensanskuelse står i dag overfor et grunnleggende problem: Menneskelig praksis er i ferd med å forandre naturen på måter som truer livet, ikke bare livet i naturen, men også menneskelivet og friheten. Liberalismen møter seg selv i døra. Det den holder høyest, friheten, er truet av menneskets utfoldelse av frihet. Ved hjelp av G.W.F. Hegel og Hans Jonas viser jeg at denne iboende motsigelsen i liberalismen bunner i misforståelser om frihet og om forholdet mellom menneskelig frihet og natur. For Hegel og Jonas finnes frihet bare i relasjoner. Visse former for avhengighet er forutsetninger for frihet. De mener begge at frihet, i sin høyeste form, bare finnes i menneskeindivider som er grunnleggende avhengige av naturen og av andre mennesker. Om man betrakter frihet som det absolutt motsatte av slik avhengighet eller tenker vekk relasjonene, tenker man abstrakt. Men virkelig frihet er alltid konkret. Særlig på grunnlag av innsikter fra Hegel viser jeg at det hefter død ved abstrakte frihetsbegreper. De både ligner det døde og kan være dødbringende. Dette kommer i dag særlig til uttrykk i form av en utvendig krise i relasjonen mellom menneske og natur, kjent som økokrisen eller klimakrisen. Som et alternativ til liberalismens mer eller mindre livløse frihet, formulerer jeg et begrep om levende frihet, som vil vise at individets frihet blir til i relasjoner til naturen og andre mennesker: Måtehold i relasjon til naturen, i likhet med hensyn overfor andre mennesker, skader ikke friheten, men bidrar heller til å gjøre den virkelig