Muligheten av et rom. Pussy Riots punkebønn-performance i lys av Jacques Rancières teori om estetikken som politikk.

Dette er en undersøkelse av kunstens politiske potensiale i lys av Jacques Rancières teori om estetikken som politikk. Analyseobjektet er Pussy Riots punkebønn-performance som de fremførte i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva den 21. februar 2012. Performancen var ment som en kritikk av de tette båndene mellom Vladimir Putin og den russisk ortodokse kirkens patriark Kirill. For Rancière er likhet og likeverd et utgangspunkt i fellesskapets deling og fordeling av det sansbare. Dobbeltheten i det sansbare som er delt og oppdelt kommer til uttrykk i dissensus, som åpner for muligheten til å forskyve denne delingen av det sansbare gjennom politikken. Rancière definerer politikken som en prosess av ulike måter å inndele det sansbare på, for slik å skape grunnlag for nye fellesskap. Frigjøringsprosjektet i tilskuerens emansipasjon baserer seg på en likeverdig mulighet for deltakelse. Det er en utydeliggjøring av grensen mellom dem som handler og dem som ser, mellom individer og medlemmer av en sosial gruppe. Ved å forskyve den sosiale virkelighetens koordinater åpenbarer det seg også nye muligheter i rommet vi deler. Performancen er en kritikken spesifikt rettet mot den udemokratiske alliansen mellom stat og kirke. Rettsforfølgelse og sensur av opposisjonelle, kunstnere og kritiske journalister viser at Putin med sin sentralisering av makten også vil begrense medienes og sivilsamfunnets ytringsfrihet. Ved å introdusere muligheten av det utopiske rommet i kunsten som et rom hvor politiske alternativer kan utspille seg, kan vi skimte det politiske potensiale i Pussy Riots performance