Fastlegenes behandling og oppfølging av personer med utviklingshemming slik samarbeidspartnere, pårørende og legene selv opplever det

Denne avhandlingen fokuserer på hvordan det er å være utviklingshemmet og pasient hos fastlegen. Forskningen bidrar til at personer med utviklingshemming, deres pårørende, fastleger og andre samarbeidspartnere har bedre kunnskap om hvordan helsetjenestene til personer med utviklingshemming fungerer og kan bedres. Personer med utviklingshemming har behov for alle slags helsetjenester. Omtrent 1 av 100 har en utviklingshemming (ca. 50 000 i Norge), og alle vil møte personer med utviklingshemming enten i egen jobb eller i samfunnet. Det er studier som tyder på at utviklingshemmede er mer utsatt for psykiske lidelser enn befolkningen for øvrig. Oppfølging og behandling av psykiske lidelser vil alltid starte hos fastlegen. I snitt vil hver av landets fastleger ha 4-7 pasienter med samtidig utviklingshemming og psykisk lidelse på sin fastlegeliste. Hvordan fastleger, pårørende og øvrige samarbeidspartnere samhandler med og opplever fastlegetjenestene til personer med samtidig utviklingshemming og psykiske lidelser, er et tema som er lite studert. I dette forskningsprosjektet har leger, ansatte i psykisk helsevern og foreldre til barn med utviklingshemning blitt intervjuet. De har fortalt om sine erfaringer, både med helsetjenester generelt, samhandling mellom helsetjenester og fastlegens tilbud til personer med utviklingshemming spesielt. Hovedfunnene i forskningen er at samarbeid mellom helsetjenesteaktører påvirkes mye av tilfeldigheter og nære kjennskap til aktuelle samarbeidspartnere. Kunnskapen fastlegene har om dette temaet er i hovedsak erfaringsbasert, og det er ingen systematikk i hvilket helsetjenestetilbud personer med samtidig utviklingshemming og psykiske lidelser får. Denne avhandlingen retter fokus mot et tema som er lite undersøkt. Mer forskning på psykisk utviklingshemmedes tilbud i helsetjenesten kan bidra til å tilrettelegge helsetjenester til en stor gruppe mennesker som er sårbare og i liten grad selv etterspør helsetjenester