Religiøse velferdsprodusenter - En kvalitativ studie av omsorgspersoner fra Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen

Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen er begge religiøse organisasjoner med en lang historie i Norge. Kirkens Bymisjon ble opprettet i 1855, under navnet Foreningen for indre Mission i Christiania. Frelsesarmeen, som ble opprettet i England i 1865, kom til Norge i 1888. Felles for begge organisasjonene var at de startet som mer eller mindre rene forkynnerorganisasjoner, som tok sikte på å ta et oppgjør med det man anså for å være en åndelig nød . Kort tid etter oppstart og etablering i Norge, startet imidlertid begge arbeid blant hovedstadens fattige, svake og syke. Det som i starten var en bigeskjeft, i stor grad utført av frivillige, ble etter hvert inkorporert i organisasjonenes faste virksomhet. Med tiden ble sosialarbeidet en integrert del av deres respektive profiler. Selv om begge startet arbeid med alkoholikere tidlig, var det Kirkens Bymisjon som innledet et tett samarbeid med Oslo kommune, da sistnevnte for alvor skulle bygge ut rusomsorgsarbeidet i byen på 1960- og 70-tallet. Frelsesarmeen stod i lengre tid litt på siden av et slikt samarbeid, uten at dette betød at de var mindre aktive på feltet. I dag driver begge et omfattende rusomsorgsarbeid, ikke bare i Oslo. Studien er imidlertid avgrenset til hovedstaden. Kirkens Bymisjon er den organisasjonen som virker å være tettest vevet sammen med de offentlige hjelpesystemene, men også Frelsesarmeen arbeider nært med Oslo kommune. Dette har, sammen med organisasjonenes ønsker om å utbedre egne tilbud, ført til en økt profesjonalisering av driften på dette feltet. Men til tross for nære bånd til det offentlige, samt færre frivillige og økte antall profesjonelle i stabene, holder begge organisasjoner på sine religiøse profiler. Leser man de respektive verdidokumentene og vedtektene blir det klart at gudstro utgjør en viktig del av motivasjonen for arbeidet. Ikke bare virker det å være en ressurs for de ansatte, de som arbeider direkte med rusavhengige. Ordlyden gjør det også åpenbart at man ser frelse som en del av omsorgsarbeidet – best illustrert gjennom frelsesarmeens parole suppe, såpe, frelse . Også hos Kirkens Bymisjon finner man imidlertid beskrivelser av hvordan det er Gud som reiser opp den nedbøyde . Religion og gudstro virker med andre ord å være en integrert og aktiv del av rusomsorgsarbeidet som utføres av disse organisasjonene. Hvordan henger så dette sammen med det omfattende samarbeidet med offentlige tjenester, og ikke minst det økte antallet profesjonelle? Gjennom seks semistrukturerte intervjuer med representanter for hver organisasjon forsøkes det å tegne et bilde av dette spenningsforholdet. Funnene viser at det er lite eller ingenting som tyder på at organisasjonenes religiøse profiler er en del av arbeidernes hverdag. Religion virker for det aller meste å være en irrelevant del av arbeidet utvalget av informanter utfører. Et påfallende fellestrekk er at flertallet har mer eller mindre lik utdanningsbakgrunn og tidligere arbeidserfaringer; rusomsorgsjobbene later til å være et naturlig ledd i en lengre rekke omsorgsyrker. At man jobber for en religiøs organisasjon virker i de fleste tilfellene ikke å være spesielt viktig. Motivasjonene handler mer om et ønske om å hjelpe de som trenger hjelp aller mest, og forsøke å utjevne rettferdighet. Ut fra Jon Elsters todeling av altruismebegrepet – handlinger og motivasjoner – kan man argumentere for at begge deler kan identifiseres i datamaterialet. Riktignok med forbehold om at genuint altruistiske motivasjoner kan være vanskelige å identifisere, ifølge Elster. Man finner også eksempler på at nettverk kan være en viktig rekrutteringskanal. Dette har tidligere vært påpekt når det gjelder deltakelse i religiøse organisasjoner på frivillig basis. Sett under ett finner man en diskrepans mellom de religiøse profilene frontet av organisasjonene, og betydningen av religion for informantenes arbeid. Der organisasjonene jobber med, for og i Guds navn, arbeider informantene for de rusavhengige, tilsynelatende kun med ønske om å hjelpe. I enkelte tilfeller figurerer religion kun som en diffus del av bakgrunnen; fokuset ligger hele tiden på å hjelpe de som sliter, utelukkende fordi de trenger det, og fordi det er viktig å hjelpe