Snakke seg til samfunnsansvar?

Rapporterer kommunikasjon fra virkeligheten, eller kan kommunikasjon bidra til å skape en fremtidig virkelighet? Dette er to måter å studere kommunikasjon på, og har vært gjenstand for diskusjon i denne oppgaven. Gjennom et casestudie om H&M og deres sosiale arbeid, særlig rettet mot levelønn i leverandørleddet, har jeg diskutert hvordan bedrifters kommunikasjon om samfunnsansvar i form av intensjoner, idealer og visjoner, heller enn kommunikasjon som reflekter faktisk opptreden, kan forplikte bedriften til å ta samfunnsansvar. Det betyr at det kan oppfattes et gap mellom hva en bedrift gjør, og hva den sier at den gjør. Analysene mine antyder at det er et performativt potensial i å kommunisere på denne måten fordi det kan bidra til å skape og opprettholde en høyere moral, det gir økt fokus, fungerer som et rammeverk for beslutninger, som bidrar til at bedrifter kan rekoble kommunisert og faktisk virkelighet. Samtidig argumenteres det for at omgivelsene har store krav til autentisk informasjon der bedriftene redegjør for hva de gjør av samfunnsansvarsaktiviteter og hvilke resultater det gir, noe som kan være viktig for at omgivelsene skal ha tillit til bedriftens øvrige kommunikasjon. Oppgaven belyser at bedrifters kommunikasjon om samfunnsansvar ikke trenger å være helt autentisk, altså at bedriften fremstår lik i ord og handling, fordi det er et performativt potensial i å kommunisere om visjoner, mål og fremtidige ønsker. Det performative potensialet forsterkes av mediedekning, og at interessenter er engasjert og involvert i temaet. Det er også gjennom offentlig dialog at bedrifter kan lytte til hva omgivelsene krever av dem, som kan sies å være en forutsetning for å lykkes både med samfunnsansvar og kommunikasjon om det. Oppgavens konklusjon består av seks hypoteser som fungerer som forslag til hvordan teorien som diskuteres kan bygges ut, som bidrar til å belyse at bedrifter kan snakke seg til samfunnsansvar, med drahjelp av offentlighetens interesse og engasjement