Tilrettelegging i barnehagen - hvordan tilrettelegger barnehagen for de minste barna med hørselshemming

Sammendrag Tilrettelegging i barnehagen - hvordan tilrettelegger barnehagen for de minste barna med hørselshemming Bakgrunn og formål Etter innføringen av tidlig hørselsscreening i Norge i 2008 blir flere hørselstap hos nyfødte oppdaget tidlig. I tillegg får veldig mange barn som er født døve tilbud om CI. Dette betyr at flere barn begynner i barnehage med kjente hørselstap og de trenger tilrettelegging for å utvikle god språk- og kommunikasjonskompetanse. I samfunnet er det et stort fokus på inkludering noe som har resultert i at det har blitt færre spesialbarnehager og spesialavdelinger. De fleste barn med hørselshemming starter i en barnehage i nærmiljøet uten kompetanse på hørselshemming. Barn med hørselshemming har vansker med å oppfatte og skille lyder i språket. De har primært en kommunikasjonsvanske og dermed blir tilrettelegging for språk og kommunikasjonsutvikling viktig. Målet er at barna skal utvikle språklig kompetanse som de kan bruke i samhandling med andre. Formålet med studien er å undersøke om pedagogene i barnehagen får tilrettelagt for det hørselshemmede barnet på en god måte. Får de veiledningen og kompetansen de trenger? Hvilke tilretteleggingstiltak blir gjennomført og hvorfor? Problemstilling Hvordan tilrettelegger pedagogene i vanlige barnehager for å fremme den språklige utviklingen hos to år gamle barn med hørselshemming? Metode For å belyse problemstillingen valgte jeg å bruke kvalitativt intervju som metode. Jeg ville ha tak i pedagogenes erfaringer og opplevelser med tilrettelegging for hørselshemmede barn. Mitt utvalg består av fem pedagoger og støttepedagoger som jobber med små barn med hørselshemming i vanlige barnehager. Jeg har brukt et semistrukturert intervju hvor deler av intervjuet er fastsatt som temaer og som utover det er åpent for å følge informantens utsagn og stille ulike oppfølgningsspørsmål underveis. Intervjuene ble tatt opp med lydopptaker og transkribert. Jeg tolket dataene ved å fargekode utsagn i henhold til temaene fra intervjuguiden for å finne essensen i dataene, for så å knytte dem til aktuell teori. Hovedfunn Mine hovedfunn fra analysen er: mulighet for tilrettelegging, ønske om tettere oppfølgning, og det spesialpedagogiske vs det pedagogiske feltet. Funnene svarer til forskningsspørsmålene jeg satte opp for å kunne svare på problemstillingen. Informantene støter på en del begrensninger i arbeidet med tilretteleggingen. Personalmangel, budsjett og fysiske begrensninger var noe alle informantene nevnte. Barnehagene er ofte ikke bygget for å fungere som barnehage og dermed var lokalene vanskelige å tilpasse til det hørselshemmede barnet. Barnehagene har ikke så mye midler til støyreduksjon, språkmateriell eller kurs for personalet. Personalmangel merket de fleste barnehagene godt når det gjaldt å dele i grupper og for å føle seg trygge på at de barna som trengte litt ekstra fikk litt ekstra. Informantene sier også at de mangler tilstrekkelig kompetanse, spesielt når det gjelder språkutviklingen til hørselshemmede barn. Flere nevnte også at å få kurs i tegn til tale ville vært en fordel i kommunikasjon med barnet. Informantene kunne også tenke seg jevnere støtte og veiledning med audiopedagog. Flere ganger under intervjuene har informantene reflektert over at mange av tilrettleggingstiltakene de har gjennomført har vært bra for alle barna, spesielt visualiseringer og bruk av tegn til tale. Dette viser at skillet mellom allmennpedagogikk og spesialpedagogikk er litt flytende og klar for endring. Samfunnet legger større vekt på tilpasset opplæring og inkludering, og dette betyr at pedagogene trenger økt kompetanse i tilrettelegging og kunnskap om språkutvikling hos hørselshemmede barn. Konklusjon Informantene er samsvarte i hva de savner i arbeidet med tilrettelegging for hørselshemmede barn. Mulighetene for å tilrettelegge praktisk for barnet er begrenset og dette er frustrerende. Informantene ønsker kompetanseheving i form av blant annet kurs og veiledning i pedagogisk tilrettelegging og arbeid med språk- og kommunikasjonsutvikling. I tillegg vil de gjerne ha et tettere samarbeid med audiopedagogen i form av veiledning. Informantene er veldig fornøyde med innholdet de har hatt i veiledningene og med kompetansen som veilederen har. De ser også at mye av tilretteleggingen som anbefales for hørselshemmede barn er bra for alle små barn. Det er en tydelig enighet mellom informantene i studien og teorien at barnehagene trenger kompetanseløft for å møte endringene i samfunnet