Bosetting av flyktninger - Nasjonale behov og lokal vilje - En komparativ studie av bosettingsvedtak i Skedsmo og Lørenskog kommune

Bosetting av flyktninger foregår i Norge ved at staten, gjennom Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), anmoder den enkelte kommune om antall flyktninger som skal bosettes årlig. Kommunen bestemmer selv om og hvor mange flyktninger den vil bosette, og endelig vedtak skjer gjennom politisk behandling i kommunestyret. På landsbasis har kommunene de siste årene bosatt færre enn det nasjonale bosettingsbehovet tilsier, noe som har ført til køene for å bli bosatt i norske kommuner har økt. Denne oppgaven har gjennom en komparativ casestudie studert bosettingsvedtakene i Skedsmo og Lørenskog kommune fra 2003 til i dag. Mens Skedsmo for det meste har bosatt i tråd med anmodningene fra IMDi, har Lørenskog i hele perioden bosatt færre. Studiens siktemål har vært å forklare hva dette skyldes. Det teoretiske rammeverket for oppgaven har vært iverksettingsteori, og det har blitt benyttet en videretuviklet modell basert på Van Meter og Van Horns iverksettingsmodell fra 1975. Studien viser at årsakene til ulik bosettingsviljen mellom kommunene er sammensatt, men de viktigste forklaringsvariablene er lokalpolitisk situasjon, gjennom spesielt Arbeiderpartiets holdning og rolle, trekk ved iverksettingsenhetene og viktige lokale aktørers holdning til bosetting. Lokal politikk er svært sentral for å forklare Skedsmo kommunes bosettingsvilje, mens administrasjon er viktigere i Lørensko