«Hvorfor gi opp nå?» : Fellesskap og nettverk i Johan Harstads Ambulanse (2002)

V Sammendrag Denne oppgaven er en nærlesing av Johan Harstads novellesamling Ambulanse (2002), der perspektiv og teoretisk rammeverk er hentet fra sosiologer som Zygmunt Bauman, Ulrich Beck og Anthony Giddens. Oppgaven er en analyse av hvordan motiver, tematikk, stilistiske valg og form er knyttet nært sammen i beskrivelser av fellesskap og særlig mangel på sådanne i senmoderniteten. Hypotesen i oppgaven er at Ambulanse beskriver et fellesskapsløst samfunn, der de eksisterende forbindelsene er preget av midlertidighet, utrygghet og brudd, men at novellenes verdisystem og bokas form, likevel sikter til og tilbyr en ny sammenheng og et nytt nettverk. Bildet som tegnes av relasjoner, forpliktelser og forhold er derfor ikke entydig: Mens novellene tematisk drøfter ensomhet, mangel på tillit og resignasjon, fordrer formen en aktiv leser og medskaper av novellene som nettverksfortelling. Midt i ensomhet og fellesskapsløshet, er det forbindelser mellom novellene: Flere hovedpersoner opptrer som bikarakterer i andre noveller, flere karakterer ser det samme tv-programmet og de ser alle en ambulanse med blålys kjøre forbi. På denne måten skapes det et nettverk til tross for mangelen på fellesskap. I tre analysekapitler drøfter jeg fellesskap som eksisterer i novellene og i senmoderniteten forøvrig. De nevnte teoretikerne omtaler alle senmoderniteten som et risikosamfunn. Med det mener de at verden i dag er full av farer som følge av blant annet globalisering, atom- og terrortrussel og klimaendringer som er grenseløse, og intime endringer som reduksjon av kjernefamilien, endringer i arbeidsforhold og eliminering av det lokale stedet. I dette verdensbildet forsøker individene å skape ny mening. Estetiske fellesskap, muligheter for reiser, senmoderne kommunikasjonsmidler og konsumfellesskap er tilbud for tilhørighetshungrige, trygghetssøkende individer i senmoderniteten. Men da disse tilbudene bærer preg av midlertidighet og anonymitet, imøtekommes likevel ikke individenes behov på lang sikt. Roland Barthes og Gérard Genettes teorier ledsager analysen av intertekstuelle referanser, og David Bordwells beskrivelse av nettverksfortellinger brukes i diskusjonen av novellenes form. Da novellene presenterer seg som nettverksfortelling, skapes en form for fellesskap mellom novellene, og mellom tekst, implisitt forfatter og leser. For at novellene skal muliggjøres som nettverksfortelling er det essensielt at leseren tar den rollen som tekstprodusent, som hun tilbys. Gjør leseren det, er hun også med på å etablere en post-postmoderne fortelling: De store fortellingene er brutt ned, mellom de små fortellingene er det løse forbindelser, men gjennomgangsmotivet, et uttrykk for et ekspertsystem og en universell tillit, sørger likevel for at fortellingene igjen fremstår som en stor fortelling